Den Nationale Scene

DEN NATIONALE SCENE åpnet i 1876 og er ett av Norges tre nasjonale teaterinstitusjoner. Den Nationale Scene har hatt nasjonalteaterstatus siden 1993, og fra 1995 har teateret vært   100 % statlig finansiert.

24. juni 2016 ble det gjennomført en import av DNS’ repertoardatabase til Scenewebdatabasen. Det vil si at alle produksjonene som har vært satt opp av og på Den Nationale Scene gjennom tidene nå er tilgjengelig for deg!

Du finner hele repertoaret her. Produksjonene ligger i omvendt kronologisk rekkefølge. Vi arbeider videre med å fylle på med bilder, plakater og programmer. Med forbehold om feil og mangler.

Teatret ble grunnlagt som Det Norske Theater i 1850 etter initiativ fra Ole Bull. Teatret ble nedlagt på grunn av økonomiske problemer i 1863, og gjenåpnet som Den Nationale Scene i 1876. De holdt da til i det samme Komediehuset/Det Gamle Teater på Engen hvor Ole Bull sin tid hadde drevet Det Norske Theater.

 

Fotografi_av_Komediehusets_fasade
Fotografi av Komediehuset/Det Gamle Teaters fasade. Foto: ukjent. Originalkopi tilhører Teaterarkivet i Bergen.  Wikimedia, commons.wikimedia.org, 16.06.2016, https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Bergen_The_old_theatre.jpg

 

I 1909 fikk teateret sin nåværende bygning, tegnet av Einar Oscar Schou. Åpningsforestillingen var Erasmus Montanus av Ludvig Holberg, med Karl August Bergmann i tittelrollen.

I dag blir teatret regnet som et av Norges fremste eksempler på monumentalbygninger i jugendstil. Salen, foajeen og vestibylen ble ødelagt under andre verdenskrig, og bare midlertidig gjenoppbygd. Gjennom årene har bygningen gjennomgått store forandringer, påbygging, ombygging, restaurering og sceneteknisk modernisering. Teaterhuset ble i 1993 fredet av Riksantikvaren. I 2001 ble salongen til hovedscenen tilbakeført til samme stil som da teatret sto ferdig.

 

Fotografi_av_Den_Nationale_Scene
Fotografi av Den Nationale Scenes fadase, hovedinngang. Foto: ukjent.KILDE: Student Bergen, studentbergen.com, 16.06.2016,  http://www.studentbergen.com/student-bergen-en/guide-to-bergen/culture/tourist-attractions/

 

 

KILDER:

Den Nationale Scene, dns.no, 20.08.2012, http://www.dns.no/norsk/om-dns/

Den Nationale Scene, dns.no, 20.08.2012, http://www.dns.no/norsk/om-dns/det-historiske-dns/

Den Nationale Scenes repertoardatabase. Giver: Den Nationale Scene, 24.06.2016

Store Norske Leksikon, Den Nationale Scene, 11.02.2014, http://snl.no/Den_Nationale_Scene

Wikipedia, no.wikipedia.org, 16.06.2016, https://no.wikipedia.org/wiki/Den_Nationale_Scene

Teaterfestivalen i Kongsvinger

Teaterfestivalen i Kongsvinger var en internasjonal teaterfestival som første gang ble arrangert i 1993. Etter dette ble den arrangert i 1995, 1997 og siste gang i 2000. De to siste festivalene fikk i tillegg navnet Absolutt Galskap. Festivalsjef var Sverre Waage.

Teaterfestivalen i Kongsvinger var et samarbeidsprosjekt med Hedmark Teater i sentrum. Med seg hadde de Instant Musical Productions, Kongsvinger Amatørteater, Hedmark Teaterlag (1995, ved å arrangere «Fylkesfestivalen for amatører» som et sideprogram), Turnèorganisasjonen for Hedmark og  Kongsvinger kommune.

 

Fotografi fra Hedmark Teaters produksjon "Gukku" (1992), som ble spilt på festivalen i 1993. Foto: ukjent. © Hedmark Teater
Fotografi fra Hedmark Teaters produksjon «Gukku» (1992), som ble spilt på festivalen i 1993. Foto: ukjent. © Hedmark Teater

 

Første festival, i 1993, var også en markering av Hedmark Teaters 5-års jubileum. Da var også Hedmark Teaters aktuelle produksjoner en del av hovedprogrammet. Etter dette var teatrets produksjoner kun en del av festivalens sideprogram.

Teaterfestivalen i Kongsvingers program var preget av internasjonale gjestespill samt norske frie scenekunstgrupper. Det var gjestespill fra Sverige, Danmark, England, Russland, USA, Belgia, Nederland, Frankrike, Finland, Italia. Det var første gang Cirkus Cirkör, Forced Entertainment og Lone Twin gjestet Norge. Også Västanå Teater, Odinteatret og tg STAN gjestet festivalen.

 

Fotografi fra Forced Entertainments produksjon "Showtime" (1996) som gjestet festivalen i 1997. € Forced Entertainment.
Fotografi fra Forced Entertainments produksjon «Showtime» (1996) som gjestet festivalen i 1997. © Forced Entertainment.

 

Fotografi fra Cirkus Cirkörs produksjon "PÅ" (1997) som ble urfremført under festivalen i 1997. © Cirkus Cirkör
Fotografi fra Cirkus Cirkörs produksjon «PÅ» (1997) som ble urfremført under festivalen i 1997. © Cirkus Cirkör

 

Lone Twin (Gregg Whelan og Gary Winters) fra England gjestet festivalen i 2000 med "The Days of The Sledgehammer Have Gone". © Lone Twin
Lone Twin (Gregg Whelan og Gary Winters) fra England gjestet festivalen i 2000 med «The Days of The Sledgehammer Have Gone». © Lone Twin

 

Blant norske gjestespill var blant annet Verdensteatret, Klomadu Teater, Ingun Bjørnsgaard Prosjekt, Grenland Friteater, Baktruppen og zero visibility corp.

 

Fotografi fra Ingun Bjørnsgaard Prosjekts produksjon "Alminnelig Olypia" (1993) som spilte på festivalen i 1993. Foto: ukjent. © Ingun Bjørnsgaard Prosjekt
Fotografi fra Ingun Bjørnsgaard Prosjekts produksjon «Alminnelig Olypia» (1993) som spilte på festivalen i 1993. Foto: ukjent. © Ingun Bjørnsgaard Prosjekt

 

Fotografi fra Verdensteatrets produksjon "Orfeo" (1995) som gjestet festivalen i 1995. Foto: Verdensteatret. © Verdensteatret
Fotografi fra Verdensteatrets produksjon «Orfeo» (1995) som gjestet festivalen i 1995. Foto: Verdensteatret. © Verdensteatret

 

Se fullt program for alle 4 festivalene samt festivalprogrammene på Sceneweb.no.

 

KILDER:

Sverre Waages privatarkiv. Giver: Sverre Waage, 15.12.2014, festivalprogrammene 1993-2000: http://sceneweb.no/nb/multimedia/49367, http://sceneweb.no/nb/multimedia/49369, http://sceneweb.no/nb/multimedia/49368, http://sceneweb.no/nb/multimedia/49370

BAKTRUPPENS TID SOM PEER GYNT

new_name

Den 02.03.93 endret (daværende) BAK-truppen navn til Peer Gynt. Navneendringen ble utført på 365 postkort  med Elvis frimerke fra New Jersey.

I Baktruppens perioden som Peer produserte de fem ulike versjoner basert på Henrik Ibsens verk «Peer Gynt».  Versjon I: Peer du lügst. Ja! ble vist i Frankfurt. Versjon II: kalt Peer du lyver. Ja!, ble vist i Bergen. Versjon III: Peer you’re lying. Yes! ble vist i Zürich. Versjon IV: Peer du lügst. Ja! ble vist i Frankfurt og Berlin. Versjon V: Peer, you’re lying. Yes! ble vist i Antwerpen.  Det hele endte i en sammenfatning av disse fem versjonene i en sjette produksjon i 1994:  Super-Per. 

Baktruppen skrev følgende om produksjonen på en flyer:

«I februar 1993 skiftet BAK-TRUPPEN navn til Peer Gynt. Dette ble kunngjort på blå postkort sendt fra Amerika. Omtrent samtidig kjøpte Peer Gynt azurblå kontaktlinser og dro til Palermo, Sicilia. Der lagde han en video, «Bruksanvisningen», og ble avfotografert som familie. Så dro Peer Gynt til Frankfurt og lagde sin første versjon av «Peer, du lyver. Ja!», et erotisk opplysningsshow. Gulvet ble malt rosa og temperaturen steg og sank mens Peer Gynt forklarte hva som skjer med kroppen når man har sex.

Peer Gynt dro hjem til Bergen og møtte Bøygen, et slimete og usynlig vesen. Han solgte bruktbiler og forsøkte med de azurblå øynene sine å vinne kundens tillit. Dette var «Peer, du lyver. Ja!» andre versjon.

Han lengtet til Amerika, men dro til Zurich og lagde tredje versjon av «Peer, du lyver. Ja!» med undertittel «I 1997 blir Hong Kong innlemmet i Kina». For å orientere seg bedre i dette nøytrale landskapet hadde Peer Gynt med seg en radar, og hver gang noe kom inn i alarmsonen hans skiftet scenen. I Zurich kjøpte Peer Gynt en kanon.

Han ble så sendt på oppdrag fra det norske Utenriksdepartementet til Berlin for å lage enda en versjon av «Peer, du lyver. Ja!». Han forsøkte å lage folkloristiske danser, men lignet mer på Jimi Hendrix. Scenen gikk rundt og rundt, men publikum satt helt stille og hørte Peer Gynt forklare dem alt som har skjedd siden siste istid.

Peer Gynt ble invitert til Antwerpen for å åpne et institutt for lykkelighetsforskning, og dette ble «Peer, du lyver. Ja!» femte versjon. Han sendte opp raketter og lagde band, akkurat som Beatles, og feiret i flere dager.»

Slik så det ut når Peer spilte  Peer you’re lying. Yes! på forestillingen 31. aug 1993 spilt på RoteFabrik (Zürcher Theater Spektakel)  under Zürcher Theater Spektakel illustrert av avistegneren Amy Bollag:

This slideshow requires JavaScript.

Baktruppen la ned sin virksomhet 1.mars 2011 etter 25 års aktivitet. De etterlot seg et stort arkiv som de overleverte til Nasjonalbiblioteket få uker etter nedleggelsen. Før dette var arkivet innom Sceneweb for digitalisering. Sceneweb startet i 2014 en kronerulling for å ferdigstille arbeidet med å registrere og tilgjengeliggjøring det digitale arkivet i Sceneweb. I dag dekker disse pengegavene og våre egne midler 100 % av arbeidet.  Takk til alle som har bidratt – Baktruppens arbeid blir tilgjengeliggjort på sceneweb.no fortløpende etterhvert som det registreres i databasen.

 

Tilfellet Torgersen (1973)

Tilfellet Torgersen (1973) var en teaterproduksjon av Musidra TeaterTilfellet Torgersen var basert på Jens Bjørneboes skuespill med samme tittel – et skuespill Bjørneboe skrev på oppfordring fra Helge Reistad. Produksjonen hadde premiere på Club 7 våren 1973. Samme vår ble den også spilt på Chateau Neuf og Henie Onstad Kunstsenter og på turné til Bergen og Trondheim.  Etter hver forestilling ble politibetjenter, advokater, tidligere innsatte og andre invitert til å delta i diskusjoner med publikum. Produksjonen ble den største teaterproduksjonen til Musidra Teater.

Tilfellet Torgersen var en nyskapende teaterproduksjon i sin tid. Det ble brukt film, lydbilder med autentiske opptak fra isolat på Ullersmo (intervju med Torgersen på cella), lysbilder med autentiske avisoverskrifter. Realistisk teater ble blandet med farse, sort teater, absurde og barokke scener og talekor.

 

Plakat fra Musidra Teaters teaterproduksjon Tilfellet Torgersen (1973). Tekst Jens Bjørneboe. Adaptasjon og Regi: Helge Reistad. Musidra Teater / Helge Reistads Teatergruppe (1973). Tegningen av Fredrik Fasting Torgersen ble laget av Arne Cranner. KILDE: Helge Reistads privatarkiv. Giver: Helge Reistad, 03.01.2016
Plakat fra Tilfellet Torgersen (1973). Tegning av Arne Cranner. Giver: Helge Reistad, 03.01.2016

 

Jens Bjørneboe skrev følgende i programmet til Musidras debatt-spill Tilfellet Torgersen:
«For noe over 1 år siden, i slutten av 1971 kom Helge Reistad til meg med ideen om å lage et kortfattet skuespill om Torgersen-saken, bergenet på T.V.-framførelse. På dette tidspunkt trodde jeg selv som folk flest, at Fredrik Torgersen var skyldig i drapet i Skippergt. 6b natten til 7. des. 1957, men jeg mente også at dommen var uhyrlig, og at prosessen mot han var blitt ført på en for rettsikkerheten ikke betryggende måte. Jeg var også klar over at Torgersen var blitt dømt uten bevis, bare på basis av indisier. Årsaken til jeg gikk ut fra at han var skyldig, var mer enn noe annet et fullstendig oppdiktet rykte om likskjending som først ble slått opp på første side over 4 spalter i Arbeiderbladet, og samme dag dementert av Dagbladet etter intervju med kriminalsjefen, og som siden da har levet sitt eget liv hos publikum og i avisspalter. Ettersom jeg stadig satte med grundigere inn i den idag svært omfattende Torgersen-saken, viste det seg at ingen av indisiene tålte å konfronteres med et kritisk blikk. Og hovedvitnemålet fra mannen som hadde hevdet å ha sett Torgersen komme ut av Skippergt. 6b drapsnatten, viste seg helt verdiløst. Kort sagt, det gikk opp for meg at det ikke fantes den ringeste saklige grunn til å anta at Torgersen var drapsmannen. Etter flere måneders undersøkelser kom jeg til den oppfatning jeg har idag: Torgersen kan ikke være den skyldige. Helge Reistad hadde for lenge siden trådt i berøring med NRK og mødt en viss interesse der, men da saken viste seg å bli alvor, materialet mer beklemmende, trakk man seg tilbake. Det overrasket meg ikke. Etter nærmere 1 års arbeid med gjennomgåelsen av presse- og saksdokumenter, en omfattende korrespondanse med Torgersen selv, samtaler med mennesker som kjente saken, kontakt med helt nye vitner som kom til osv. osv., hadde jeg et såpass godt overblikk over materialet at jeg kunne skrive en ialt vesentlig korrekt rekonstruksjon av hele straffeprosessen.

Helt naturlig fikk den en dramatisk form og ble til et skuespill i kolossalt format med spilletid 3-4 timer. Bokutgaven vil med henblikk på dokumentarverdien blit trykket in extenso, som «lesedrama». Det er denne rekonstruksjonen i aktstykker som ligger til grunn for aftenens oppførelse. Den sceniske adaptasjon er foretatt med frie hender av Hege Reistad og hans medarbeidere.»

 

Forestillingsprogram for Musidra Teaters produksjon Tilfellet Torgersen (1973). Programmet er digitalisert av Sceneweb. KILDE: Helge Reistads privatarkiv. Giver: Helge Reistad, 27.09.2015
Forsiden på interpellasjonen Torgeresenkomiteen produserte, den ble sendt til Stortinget våren 1973. Giver: Helge Reistad, 27.09.2015

 

I dette essayet (8. juli 2015) skriver Helge Reistad om arbeidsprosessen med Tilfellet Torgersen. Prosessen blir også beskrevet av Reistad i denne artikkelen  (1984) om Musidra Teaters første 10 år.

 

UTDRAG FRA ANMELDELSER:

Thor Ellingsen, 26.01.1973, Dagbladet [Oslo]:
«Det er godt teater […] effektivt og levende i formen […] Jeg kan ikke se at man har ‘manipulert’ virkeligheten rundt saken.»

Bengt Calmeyer, 27.01.1973, Arbeiderbladet [Oslo]:
«[…] stoffet griper, man fylles av usikkerhet, ja, nesten panikk i blant over Torgersens skjebne.»

Odd-Stein Andersen, 27.01.1973, Aftenposten [Oslo]:
«[…] en ganske kraftig, men svært amatørpreget forestilling.»

O.N., 29.01.1973, Morgenbladet [Oslo]:
«[…] ser vi bort fra det mangelfulle og summariske ved selve oppsetningen, kan man vanskelig fri seg fra styrken i Bjørneboes anklage. Svakheten er, her som ellers, forfatterens unyanserte hat mot alt som heter politi og domstol.»

 

BILDE PÅ TOPPEN:
Fotografi fra Musidra Teaters teaterproduksjon Tilfellet Torgersen (1973).Scenografi og kostyme: Finne Spydvik og Unni F. Johnsen. Lys: Bent Rognlien og Jan Fredrik Larsen.
På bildet:  Per Skjølsvik (Torgersen),  Arne Cranner (forsvarer), Svein Arnfinsen (dommer), og Øysten Bye (aktor).
Foto: Frits SolvanG
Giver: Helge Reistad, 03.01.2016

 

KILDER:

Førland, Tor Egil: Club 7. Pax Forlag A/S Oslo 1998.

Helge Reistads privatarkiv. Giver: Helge Reistad, 27.09.2015

Ugelstad, Caroline M. (red): Høvikodden Live 1968-2007, Henie Onstad Kunstsenter. Kolofon 2007

 

ARKIVERT: Når vi døde våkner

 

wwda.jpg
Foto fra Når vi døde våkner av Baktruppen. På bildet Tone Avenstroup, Ingvild Holm, ukjent, Hans Petter Dahl, Trine Falch, ukjent.

Endelig har vi startet opp igjen arbeidet med å registrere Baktruppens digitale arkiv inn i Sceneweb, og nå ligger hele det digitaliserte materiale knyttet til produksjonen Når vi døde våkner inne i Scenewebdatabase. Når vi døde våkner hadde premiere 10.januar 1990 på Teater Druzhba i Tbilisi, hovedstaden i Georgia. Premieren i Georgia var tenkt som en start på en stor turné i Sentral-Asia og de skulle spille 5 ganger i Tbilisi. Men det ble bare to forestillinger på Teater Druzhba. Sovjetunionen var på vei til å bli oppløst, og som en daværende unionsrepublikk i Sovjetunionen var det en urolig tid i Georgia. Tone Avenstroup beskriver i en epost til Sceneweb hvordan dagene i Tbilisi var for Baktruppen:

«Det var meningen at vi skulle spille 5 ganger, men på grunn av situasjonen ble teateret, som var russisk, stengt. Det var generalstreik, folk gikk ut på gata i stedet for i teater. Sovjet-staten var i oppløsning, over oss så vi jagerfly fra Moskva på vei til Aserbajdsjan, de siste krampetrekninger. Baktruppens medlemmer ble ved hjelp av tolken vår flyttet fra det internasjonale hotellet og innlosjert i private hjem hvor det var sikrere å bo. Der nøt vi den georgiske gjestfriheten resten av oppholdet»

Av andre årsaker ble det heller ingen turné i Sentral-Asia, men Baktruppen gjestet Europa med produksjonen som ble spilt i Sveits, Belgia, Tyskland, Nederland, Kroatia og Spania. Den ble også spilt flere steder i Norge; både Bergen og Oslo, men også mindre steder som blant annet Milepelen Kulturhus i Nord-Odal (en liten kommune i Hedmark). Når vi døde våkner ble godt mottatt, men det gjennomgående i alle anmeldelsene er teaterkritikernes møte med et teateruttrykk som ikke skaper mening i tradisjonell forstand. Journalisten Even Finsrud fra lokalavisen Glåmodalen hadde et pragmatisk møte med det nye teateruttrykket, og han skriver i sin anmeldelse etter forestillingen på Milepelen Kulturhus«De som hadde ventet seg Ibsen, ble nok skuffet. I slikt teater er ikke historien viktig. Det er rett og slett ikke noen historie. Vi får bruddstykker av dialog, umotivert skrik, underlige bevegelser, snåle mekaniske lydmaskiner, tegninger på golvet og mye rart. Man må komme med et åpent sinn og prøve å være mottagelig for alle inntrykkene».  Les utdrag fra flere anmeldelser her.

trikkehallen.jpg
Foto av Baktruppen i forbindelse med produksjonen Når vi døde våkner. På fotografiet: Worm Winther, Trine Falch, Gurå Mathiesen, Øyvind Berg, Jørgen Knudsen, Tone Avenstroup, Ingvild Holm, Hans Petter Dahl.

 

Men var det hele så meningsløst? Dette skriver Baktruppen selv om forestillingen: «BAK-TRUPPENS forestilling ”Når vi døde våkner” er en omskrivning av Henrik Ibsens drama fra 1899. Det er BAK-TRUPPENS femte produksjon, og kan sees på som et tidsmessig svar på Ibsens victorianske dødebok. Grunnteksten veves sammen med nyskrevet tekst. Beslektede myter som f.eks Orpheus og Eurydike utvider og kommenterer det opprinnelige materialet. Tidsforløp og tendens er forandret i forhold til Ibsens original». Se hele uttalelsen fra Baktruppen her. Du kan også se filmopptak av forestillingen her

Baktruppen la ned sin virksomhet 1.mars 2011 etter 25 års aktivitet. De etterlot seg et stort arkiv som de overleverte til Nasjonalbiblioteket få uker etter nedleggelsen. Før dette var arkivet innom Sceneweb for digitalisering. Sceneweb startet i 2014 en kronerulling for å ferdigstille arbeidet med å registrere og tilgjengeliggjøring det digitale arkivet i Sceneweb. Per d.d. dekker disse pengegavene og våre egne midler 50 % av arbeidet. Arbeidet med Når vi døde våkner er finansiert av pengegavene fra kronerullingen. Takk til alle som har bidratt! Det er fortsatt mulig å støtte arbeidet. Gi en donasjon her.

Peer Gynt 1975

147 år etter at Henrik Ibsen ble født, den 20. mars 1975, hadde Nationaltheatret premiere på en modernisert iscenesettelse av Peer Gynt. Produksjonen var en del av feiringen av Nationaltheatrets 75-års jubileum. Edith Roger hadde ansvar for regi og Lubos Hruza var produksjonens scenograf. Produksjonen ble omtalt i mange aviser og gjestespilte på Festspillene i Bergen samme år. På Sceneweb har vi denne produksjonen godt dokumentert gjennom bilder, skisser og anmeldelser. Takk til Margareta Hruza som deler arkivet etter faren sin med oss!

Nationaltheateret. "Peer Gynt". 12/3-75
Svein Sturla Hungnes som Peer i scene fra Nationaltheaterets Peer Gynt, premiere 20. mars 1975. Edith Roger hadde regi og Lubos Hruza kostymer og scenografi. Foto: Frits Solvang/DEXTRA Photo 

 

 

 

Her er noen utdrag fra resepsjonen i pressen:

Bengt Calmeyer skriver i Arbeiderbladet under tittelen Endelig – Peer er sluppet fri!:

«Nå sprenger Edith Roger, ved hjelp av en genial scenograf og ypperlige skuespillere, helt og fullstendig og definitivt den rammen som Ibsens samtid satte opp for Peer Gynt – som nasjonalt epos. […] det er utlandet som de seinere år har kommet med de mest interessante Peer-forestillingene. […] Ikke lite av æren for den endelige frigjøringen av Peer Gynt fra uspillelig dramatisk dikt til det nå framstår som spennende, underholdende teater, tror jeg går til den tsjekkoslovakiske scenograf Lubos Hruza, som altså har skapt de kledebon forestillingen beveger seg i. […] Også han har sett de stengende fjellene, de tårnende skyene, ørken og hav, og det er elementer av disse ting i hans dekorasjon. Men her opptrer disse ting som flyktige drømmer, gyntske luftspeilinger, det føyer seg etter Peer, er bølgende omskiftelig som hans sinn og tanke. […] Men den egentlig overraskelse kommer med den gamle Peer og Knut Wigert. Hos Wigert er det ingenting resignert og sløvt og gammelt. […] Det er en mann med dårlig tid, som vet han skal dø, og som ikke frykter døden – men som er redd sitt levde liv.»

Freya Gerstad skriver i The Stage and Television [London] under tittelen Freya Gersvad reports on a new Peer Gynt:

«Grieg er selvfølgelig bannlyst fra denne produksjonen, men utover det og et par andre moderne oppfinnelser, som at de tre seterjentene er kledd og spiller som i 1975, følger forestillingen nokså tradisjonelle linjer. […] Lubos Hruza har løst dekorproblemet briljant, gjennom å henge digre hvite lerretstekstiler fra takbjelkene. Disse kunne trekkes opp til fjell, bli en ørken, telt, båt og så videre. Tilleggslys gjorde dette til en av de vakreste sceneløsningene jeg noen gang har sett.»

Odd Eidem skriver i VG under tittelen Forgjeves angrep på Peer:

«En skjønn og praktisk sceneløsning har Lubos Hruza funnet ved hjelp av sine merkelige og bevegelige ‘presenninger’ som av og til danner lyriske fjelltopper, andre ganger er de telt, så heves de som tak inne i en høy hall, etc. […] Jeg tror kort sagt at Edith Rogers regiplan er grunnleggende perspektivløs også når det gjelder tidslengden. […] Forestillingen består av enten fikse revypåfunn eller særdeles vakkert danderte posisjoner. Men lite henger sammen! […] Har Edith Roger noen sinne tenkt på hvorfor Solveig i det hele tatt er med i stykket? Å ja, det har hun nok. Men jeg tror ikke hun har klart å finne svaret. I boken opptrer hun som kjent bare sporadisk her og der, og hun kan tillegges mange symbolske verdier. Men på scenen må hun da fordundre meg ha en annen funksjon enn å se ut som en turistsuvenir til oppstilling på peishyllen hjemme hos norskamerikanere i Brooklyn. […] Vi opplever også en del sterke enkeltprestasjoner. En så klovnlevende Grønnkledd som Frøydis Armands utgave er antagelig vanskelig å finne maken til i verden. Her er en fandenivoldsk sikker humor som det bare er å klappe eviva mot.»

Se flere bilder og skisser og les flere presseklipp på Sceneweb.

Nationaltheateret. "Peer Gynt". 12/3-75
Tor Stokke som Peer i scene fra Nathionaltheatrets oppsetning av Henrik Ibsens Peer Gynt, premiere 20. mars 1975. Edith Roger hadde regi og Lubos Hruza kostymer og scenografi. Foto: Frits Solvang /DEXTRA Photo

SKUESPILLER HENRIK KLAUSEN

Henrik Kristen Johan Klausen (født 14. februar 1844 i Kopervik på Karmøy, død 23. november 1907 i Kristiania) var en norsk skuespiller. Henrik Klausen var en meget allsidig skuespiller som dekket det meste av et teaters repertoar. Han spilte i lystspill og farser, operetter og klassikere, men ble mest kjent som den første skuespiller som opptrådte i rollen som Peer Gynt. Dette foregikk i Christiania Teaters urfremførelse av Henrik Ibsens dramatiske verk i 1876. Klausens tolkning av Peer Gynt ble av flere anmeldere ansett som hans største prestasjon. Så grunnleggende var denne rollen at om han ikke hadde fremført noen annen rolle, ville hans opptreden som den første Peer Gynt vært tilstrekkelig til å skaffe ham en plass i norsk teaterhistorie. Som skuespiller utviste Henrik Klausen en frodig fantasi. Han kombinerte vittige innfall med skarp iakttakelsesevne og hadde blikk for karakteristiske detaljer. I de store karakterrollene fikk han frem det særegne i rollene.

 

Fotografi_fra_Christiania_Theaters_urfremførelse_av_Henrik_Ibsens_Peer_Gynt_(1876)
Henrik Klausen som den første Peer Gynt,ved Christiania Theater (1876). Foto: Ernst Emil Aubert. Kilde: Wikimedia, commons.wikimedia.org, 05.11.2014,  http://commons.wikimedia.org/wiki/File:Henrik-Klausen-Peer-Gynt-1876.jpg

 

Henrik Klausens skuespillerkarriere startet med en ettårig teaterskole i  i Trondheim 1860–61. Deretter fulgte to sesonger på Throndhjems Theater. Våren 1863 ble han ansatt på Kristiania Norske Theater, som ble ledet av morens svoger, Georg Krohn. Etter at dette teateret var slått sammen med Christiania Theater samme år, debuterte Klausen der i Eugène Scribes Zoë eller Den lånte elsker. Da antallet skuespillere skulle reduseres høsten 1864, ble Klausen ikke reengasjert. Han dro til Paris, der han studerte teater i tre måneder. Da han kom tilbake til Christiania 1864, fikk han engasjement på Peter Lorentz Rasmussens nyopprettede Folketheatret. Teateret drog på en turné som endte på Dramatiska Teatern i Stockholm. Klausen ble igjen i Sverige for å bli svensk skuespiller. 1867 vendte han tilbake til Norge og fortsatt turnévirksomhet i Thomas Cortes’ teaterselskap frem til 1870.

 

Portrettfotografi_av_Henrik_Klausen
Portrettfotografi av Henrik Klausen fra 1965. Foto: Marie Bull. Kilde: Wikimedia, commons.wikimedia.org, 05.11.2014, http://commons.wikimedia.org/wiki/File:Youth_image_of_Henrik_Klausen.jpg

 

Da en rekke skuespillere brøt med Christiania Theater 1870 og dannet Det norske Theater (også kjent som Møllergadens Theater) under Bjørnsons ledelse, fikk også Klausen engasjement der. Bjørnsons instruksjon fikk en meget positiv innflytelse på Klausens utvikling. Høsten 1872 vendte utbryterne tilbake til Christiania Theater, og Klausen fulgte med. Han ble ved Christiania Theater til dette ble nedlagt sommeren 1899. Samme høst ble han engasjert ved Nationaltheatret, og her fortsatte han resten av sin karriere.

På Sceneweb kan du lese en lengre artikkel om Henrik Klausen, skrevet av Thoralf Berg, professor emeritus ved Norges teknisk-naturvitenskapelige fakultet (NTNU). Gjengitt med tillatelse fra forfatteren.

Scene 7

Scene 7 var en fri teatergruppe som ble etablert i Oslo i 1966 som en underavdeling av Club 7. Scene 7 var en av de første frie teatergruppene i Norge. Scene 7 var et lite åpent avantgardeteater med pust fra et internasjonalt miljø. Teatrets kunstneriske leder var Sossen Krohg. Det eksperimentelle teatrets profil var å være et åpent teater; åpent for nye teaterformer, ny dramatikk og nye skuespillere. Scene 7 stod i mange år for store deler av hovedstadens avantgardeteater og internasjonale impulser.

Sossen Krohg, Kunstnerisk leder ved Scene 7. Foto: Sossen Krohg
Sossen Krohg, Kunstnerisk leder ved Scene 7. Foto: Sossen Krohg

Scene 7 ble stadig uthengt for amatørskap av teateranmelderne. Og det skal sies at flere av skuespillerne var nettopp amatører – slik fungerte Scene 7 da også som en form for alternativ teaterskole.

Scene 7s åpningsforestilling var Molières De Lærde Damer i 1966, iscenesatt av Sossen Krohg. Og, teaterets største publikumssuksess var oppsetningen av Gerd Brantenbergs Egalias døtre.

I 1972 begynte Scene 7 med oppsøkende teater. I begynnelsen oppsøkte de steder som fengsler, ungdomsklubber, eldresentre og sykehus. Etter en stund ville kulturrådmannen støtte kun åpne forestillinger som ble arrangert i samarbeid med for eksempel bydelsutvalg og biblioteker.

Høsten 1973 arrangerte Scene 7 «Aksjon manus ut av skrivebordsskuffen». En form for dramatikk-konkurranse hvor de som ble plukket ut ble ilesesatt av Scene 7. Det kom inn femten manus og fem av disse ble opplest i løpet av året.

I 1974 startet Scene 7 en utstrakt barneteatervirksomhet.

Etter 1974 skjedde det lite nytt i Scene 7. Det ble produsert og spilt mange stykker men teatret hadde funnet sin form og sluttet sin utforsking i nye uttrykk. Det politiske aksjonsteatret på 1970-tallet slapp aldri til på Scene 7, men de tok opp brennbare sosiale temaer som for eksempel homofili, handikappede, uskyldig dømte, mishandling i fengselsvesenet eller psykiatrien.

Misnøyen blant skuepillerne økte utover 1970-tallet og 8. mars 1979 sendte de et brev til styret der de anklaget «Club 7s ledelse og administrasjon for tilsynelatende slapp og llikegyldig holdning og ledelse av Scene 7.» Samme uke ble det avholdt et allmøte hvorpå ett nytt brev til styret, hvor det ble uttrykt «sterk misnøye med de nåværende forhold ved teatret, både kunstnerisk, teknisk og administrativt.»  Slik fortsatte misnøyen til det ble bestemt å nedsette et kunstnerisk råd, fornye stillingsinstrukser og grundig behandling av driften i det kommende året. Ingenting av dette ble gjennomført.

Helt på slutten av 1970-tallet stod Club 7 på kanten av stupet igjen. Indre konflikter og mer økonomisk rot preget stedet. Samtidig økte den ytre konkurransen ved at flere jazzklubber i Oslo åpnet. Styret økte prisene og redusert aktiviteten. Alt ble kuttet drastisk bortsett fra bemanningen og driften av Scene 7 som var hellig for Attila. Samtidig, i denne perioden, hadde Scene 7 premiere på sin mest ambisiøse produksjonen i teatrets historie; Ola og Ali.

Høsten 1981 måtte Club 7 allikevel kutte 50% i teatrets budsjetter. Og fra 1983 ble det stadig vanskeligere for Scene 7 å holde sin posisjon i klubben. Budsjettene ble ytterligere kuttet, vitaliteten i gruppen svakere og det kom færre tilskuere. Teatret satset på flere gjestespill og det gikk lengre tid mellom hver egenproduksjon. Allikevel, også i denne perioden holdt gruppen på sin profil: barneteater, sosialt engasjert teater, ny norsk dramatikk og europeiske absurdister. Teatret flyttet opp i mellometasjen og definerte seg som et kaféteater med småbord til publikum, men de savnet teatersalen i underetasjen.

I november 1982 satte teatret opp sitt siste norske stykke Til døden skiller Eder ad. Etter dette satte de opp europeiske absurdister, til gode kritikker – men Scene 7 sang nå på siste verset. Rommet var deres siste produksjon og i juni 1984 var det kun Sossen Krohg og Attilla Horvath som var tilknyttet teatret.

Scene 7 ble avviklet da Club 7 ble slått konkurs 1. april 1985.

SCENE 7s  LOKALER:

1966:  Kjelleren og Teatersalen i Edderkoppen revyteater på St. Olavs plass.

1966- sommeren1970:  Restaurant Kongen i Frognerkilen.

Juli 1971-1985: Underetasjen i Konserthusets D-blokk, kjelleren til Oslo Konserthus i Vika (nå: Stenersenmuseet). De tre førset årene i Konserthuset var repertoaret til Scene 7 sterkt preget av europeiske absurdister, amerikanske beat-forfattere, uetablerte norske dramatikere og dramatikere som stod utenfor institusjonsteatrene. Fra 1981 leide de også mellometasjen i Konserthuset.

KILDE:

Førland, Tor Egil: Club 7. Pax Forlag A/S Oslo 1998.

Å SAMLE SCENEKUNST: KONFERANSE OM TEATERDOKUMENTASJON

Scenekunsten er flyktig, og arkivene gir kunnskap om teaterhistoriens betydning i norsk kulturarv.
Nasjonalbiblioteket og Sceneweb v/Danse- og teatersentrum inviterer til konferanse om innsamling, dokumentasjon og formidling av teatermateriale, i forbindelse med Vinterlysfestivalen 2016

Sted: Scandic Meyergården, Mo i Rana.

Tidspunkt: 9. februar 12.00-21.30,
10. februar 09.00-15.45.

Nasjonalbiblioteket samler og bevarer teaterdokumentasjon. Sceneweb er en teaterhistorisk database med kvalitetssikret innhold. Målet for innsamlingen av teatermateriale er å bevare kulturarven for fremtiden og øke kunnskapen om norsk teaterhistorie. Med digitalisering og stadig bedre søkefunksjonalitet legges det til rette for en levende formidling av teaterhistorien. Konferansen Å samle scenekunst fokuserer på ulike aspekter rundt innsamling, bevaring og formidling av scenekunstmateriale.

Foredragsholdere er bl.a. professor Thoralf Berg, skuespiller Wenche Medbøe, teaterviter Elisabeth Leinslie, Tove Jensen Holmås fra Teaterarkivet i Bergen samt Nasjonalbibliotekets forskningsbibliotekarer Stig Bang, Bent Kvalvik og Benedikte Berntzen. Det vil også bli omvisning i Nasjonalbibliotekets lokaler, hvor arbeidet med bevaring, registrering og digitalisering foregår.

 

no-nb_ts_02144

 

Konferanseavgift: 1480,- som inkluderer lunsj begge dager, 3-retters middag, omvisning i Nasjonalbiblioteket og billett til Nordland Teaters forestilling Jonas. Konferansehotellet Meyergården har reservert rom med rabatterte priser. Bestill på epost hilde@meyergarden.no  eller telefon 75 13 40 00. Vis til teaterkonferansen ved Nasjonalbiblioteket
9. og 10. februar.

Programmet kan lastes ned her .

Frist for påmelding er 10. januar 2016 og kan gjøres her .

Konferansen er åpen for alle interesserte. Velkommen!

Arrangører: Nasjonalbiblioteket og Danse- og teatersentrum.

Kontaktperson: Seksjonsleder
Kjersti Rustad    Tlf. 75 12 11 36

 

   DTS_logo_horisontal_CMYK

 

SAMPO TEATER

Sampo Teater ble etablert i Oslo i 1983 av Anitta Suikkari (skuespiller) og Mette Brantzeg (regissør). I flere produksjoner var også billedkunstner Erik Anner Evensen et assosiert medlem av gruppen – som scenograf. Sampo Teater brukte teatret som bilde på vår tid, med særlig fokus på menneskers historie (ofte fra kvinnens perspektiv), myter, røtter og relasjon til naturen – eller mangelen på disse.

Sampo Teater hentet sitt navn fra det finske nasjonaleposet Kalevala. Sampo er utømmelighetskilden som alle kriger om i Kalevala. På havets bunn står den og maler salt og sølv i det uendelige. Gruppens første produksjon Kalevala (1984) var en dramatisering av dette store finske nasjonaleposet – iscenesatt som en soloforestilling med Suikkari på scenen og Brantzeg som regissør. Kalevala, som de fleste av Sampo Teaters produksjoner, ble godt tatt imot av anmelderne. Erik Pierstorff skrev i Dagbladet (11.05.1984): «Kalevala åpnet for meg en verden av poesi og natur, av mytologi og anekdote, som var helt ny. […] Jeg vet få skuespillere som står så totalt inne for det hun gjør, fysisk og åndelig, som denne unge finske skuespillerinnen.” Det var spesielt Suikkaris spill og gruppens tverrkunstneriske tilnærming til teatret som ble trukket frem av anmelderne. Elisabeth Rygg kommenterte det siste i sin anmeldelse i Arbeiderbladet (nå: Dagsavisen) (12.05.1984): «Et ambisiøst prosjekt – en fantastisk opplevelse. […] det er nettopp samarbeidet mellom skuespiller, instruktør, lys, lyd, scenografi og musikk som skaper den sterke, spennende og sjeldne helheten.»

Programforside fra Sampo Teaters produksjon Kalevala (1984).
Programforside fra Sampo Teaters produksjon Kalevala (1984).

Sampo Teater fortsatte sitt arbeid med soloforestillinger som var særpreget av en tverrkunstnerisk tilnærming; Fru Larsen (1986), Vargbruden (1988), Arnaqat (1992). Ifølge anmelderne var det først og fremst Suikkaris skuespillerkunst som bergtok publikum. Men regissørens grep om helheten ble også trukket frem av flere med kommentarer som ”intelligent”, ”stor kunst”, ”dristig og ærlig”, ”stor klarhet og dyp forståelse”.

Anitta Suikkari som Vargbruden i "Vargbruden" (1988). Foto: Ole Sigmund Breimo
Anitta Suikkari som Vargbruden i Vargbruden (1988). Foto: Ole Sigmund Breimo

Sampo Teater er også kjent for sine samarbeidsproduksjoner. Deres første samarbeid var med Bikuben Musikkteater i Oslo i 1987. Sammen iscenesatte de to gruppene Baal av Bertolt Brecht.

Etter dette, nærmere bestemt i januar 1988, flyttet Suikkari og Brantzeg Sampo Teater til Tromsø. Suikkari grunngir dette i en artikkel i Spillerom nr. 2-3 1989: ”Vi var kommet til et punkt hvor vi måtte flytte fra Oslo, vekk fra den undertrykkende maktmekanismen, det rådende kultursynet og fortielsene som holdt på å gjøre oss paranoide. Gjennom flere gjestespill til Tromsø og erfaringer fra Finnmark på turné, visste vi at det i Nord-Norge fantes et publikum som ennå ikke hadde mistet sin evne til opplevelse, begeistring og selvstendig tenkning. Vi hadde opplevd et publikum som villig tok imot vår ”ikke-lineære” dramaturgi.”

I Tromsø var de aller fleste produksjonene til Sampo Teater samarbeidsproduksjoner med andre grupper og institusjoner; bl.a.  Totalteatret, Hålogaland Teater, Beaivváš Sámi Našunálateáhter, Tromsø Danseteater og Stellaris DansTeater.

kort_nitusenByen_totalteatret og sampo teater
Programforside nitusenByen (1989.

Den første suksessen i Tromsø ble nitusenByen som hadde urpremiere 21. mai 1989. I samarbeid med Totalteatret utviklet de en forestilling som utforsket personers vilkår i byen og hvordan de påvirker naturen rundt. nitusenByen vant Scenarioprisen ’89 for beste sceniske enakter. Juryens begrunnelse var som følger: «Dette er en helstøpt forestilling som forener eksistensielt alvor med deilig teatral humor. Vi så en naken menneskelighet og et varmt nærvær: scenografi, dramaturgi, lys, tekst, lyd og fremførelse – ja, regien – alt føyet seg inn i en gripende helhet. Juryen opplevde at denne forestillingen deres var spesifikt lokalt og som samtidig spente mot det universelle. Det var som en hel landsdel kom seilende mot oss med hud og hår, bærsj og angst og kjærlighet.»

En muligens enda større suksess (dog ikke prisvinnende) kom i 1991. Da produserte Sampo Teater Brechts Det gode mennesket fra Sezuan i samarbeid med Hålogaland Teater, Beaivváš Sámi Našunálateáhter og Studio Teater. Sezuan var en utendørsforestilling som hadde premiere på Finnmarksvidda, med store iskulisser lys- og lydsatt i den iskalde vinternatten. Harriet Eide skrev i Dagbladet (11.03.1991): «I sin kunstnerisk mektige ramme, skapt av is og snø på Finnmarksvidda av den samiske kunstneren Aage Gaup, vil oppsettingen fryse seg fast i hukommelsen som en sjelden og verdifull opplevelse. […] Forestillingen blir grensesprengende i sitt uttrykk, total gjennom lyd og lysdesign (Arvid Esperø og Kristin Bredal), lydbilder ved Jan Garbarek og Astor Piazzolla og ikke minst gjennom Inghild Karlsens kostymer, et mesterverk i sort og hvitt.» Jan Erik Teigen skriver også om det uforglemmelige ved det audiovisuelle uttrykket i denne forestillingen (Nordlands Framtid, 11.03.1991): «Scenografien er verd et helt kapittel for seg. Den kan ikke sammenlignes med noe jeg har sett tidligere. […] Det fargerike lysets spill mot ismassivet forsterket den trolske og nifse stemning i handlingen. Det samme gjorde lydbildene til Jan garbarek og Astor Piazolla. Pumpet ut gjennom store høytalere som nærmest var gjemt bort i skogen, for at lyden skulle komme  allesteds fra. […] Et mer spennende teaterprosjekt enn dette er aldri presentert på Nordkalotten.»

Fra samproduksjonen Sezuan (1991). På bildet: Anitta Suikkari. Foto: ukjent.
Fra samproduksjonen Sezuan (1991). På bildet: Anitta Suikkari. Foto: ukjent.

 

I 1992 trakk Mette Brantzeg seg ut som Daglig leder og Makka Kleist kom inn. Sampo Teater bestod da av Kleist og Anitta Suikkari. De arbeidet videre med både samarbeidsproduksjoner og soloer. Brantzeg fortsatte som regissør på flere av disse produksjonene.

I 1994 kom neste storsatsing som var nok et Brecht-stykke; Mor Courage og barna hennes – i samarbeid med Hålogaland Teater, Totalteatret, Tromsø Danseteater,  Stellaris Danseteater og Beaivváš Sámi Našunálateáhter.

Fra samproduksjonen Mor Courage og barna hennes (1994). På bildet: Guri Johnson og Thomas Fasting. Foto: Ola Røe.
Fra samproduksjonen Mor Courage og barna hennes (1994).
På bildet: Guri Johnson og Thomas Fasting. Foto: Ola Røe.

De tre siste produksjonene vi vet om produserte Sampo Teater i samarbeid med Beaivváš Sámi Našunálateáhter: i 1997 Antoine ja Bás-Prinssas, i 1998 Duste Dievddu! og i 2001 Kajakkvinnen.

Etter Kajakkvinnen i 2001 har vi ingen informasjon om Sampo Teater. Har de lagt ned? – eller produserer de fremdeles? Vet du mer om denne sentrale teatergruppen så ta gjerne kontakt med oss i Sceneweb.

Fotografi øverst: Fra samarbeidsproduksjonen Duste Dievddu! (1998)

 

 

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.