PERLEPORTEN

Perleporten Teatergruppe var en kollektivt ledet gruppe som ble dannet av Birgit Christensen, Karl Hoff og Catrine Telle i Oslo mars 1975. Fra 1969 til 1972 var de elever ved Hartvig Nissen Skole i Oslo, hvor de tok artium på Dramalinjen, med Maja Lise Rønneberg Rygg som lærer i drama, norsk og teaterhistorie. Etter gymnaset skaffet de seg noe tilleggsutdannelse og arbeidserfaring innen teater i Norge og utlandet, for så å gjenforenes i Oslo i mars 1975 for å starte en egen teatergruppe – en drøm de tre hadde båret på siden de gikk ut fra Nissen i 1972.

Perleporten ble kjent for sitt venstreradikale politiske teater. Gruppa produserte 8 teaterforestillinger i løpet av de 9 årene de eksisterte (1975-1984), herav en barneforestilling (Se hva jeg tør). Den første produksjonen var Faren satt på første benk og moren satt på annen og Knoll og Tott på galleri og lo som bare faen fra 1975, den siste var Det siste skrik fra 1983.

Fotografi fra en av Perleporten Teatergruppes prøver på produksjonen Faren satt på første benk og moren satt på annen og Knoll og Tott på galleri og lo som bare faen (1975). Fotografiet er fra Henie Onstad Kunstsenter. På bildet: Catrine Telle, Karl Hoff, Birgit Christensen. Fotograf: ukjent.
Fotografi fra en av Perleporten Teatergruppes prøver på produksjonen «Faren satt på første benk og moren satt på annen og Knoll og Tott på galleri og lo som bare faen» (1975). Fotografiet er fra Henie Onstad Kunstsenter. På bildet: Catrine Telle, Karl Hoff, Birgit Christensen. Fotograf: ukjent. ©

I innlegget Omfavnelsen av en død opposisjonell, mars 1977, Dagbladet [Oslo] skriver Perleporten Teatergruppe blant annet følgende om deres bevegrunner for å arbeide med teater:

«[…] det er umulig for oss å godta den etablerte kulturen, og samtidig ta oss selv alvorlig.

Når vi jobber med teater er det en form for revolusjonær praksis, hvor vi kan sammenfatte samfunnet rundt oss og våre egne liv, for å forandre på begge deler.
[…]
Det går ikke an å velge om teatret skal bekrefte det bestående, eller forandre den virkelighet som omgir oss og tapper oss for livskraft.

Perleporten Teatergruppe ble startet ut fra en visjon om et annet og bedre samfunn; ut fra en opplevelse av at vi kan leve et annerledes liv. Det eneste kulturlivet vi kan ta alvorlig er den revolusjonære kulturen som arbeider for å få samfunnsvraket i graven, uten at vi selv følger samme vei. Denne revolusjonære aktiviteten omfatter både den ytre og indre den indre virkeligheten som møtes i våre liv. Ved å spille våre liv ut på en scene kan vi kartlegge de undertrykkelsesmekanismer som former oss. Det er dette vi vil med teater. Alt annet ser vi som konserverende og virkelighetsfjernt.»

Plakat fra produksjonen "Det siste skrik".
Plakat fra produksjonen «Det siste skrik».

 

I Perleporten Teatergruppe. Gruppas historie skriver Karl Hoff:

«Det siste skrik ble Perleportens siste produksjon. Vi spilte stykket i Bærum og Oslo. Oppsetningen viste seg å bli for stor og kostbar å få ut på turne. Etter ni års arbeid besluttet Birgit og Karl – og Anitta, å legge ned gruppen. Vi fant det uforsvarlig både rent menneskelig og kunstnerisk å fortsette arbeidet under de økonomiske og praktiske forhold vi var prisgitt. Årene i Perleporten hadde slitt på kreftene. Med dette siste, store løftet bak oss ble nedleggelsen av driften vedtatt.

Karl hadde arvet et kostymelager av en film- og teaterskredder i Stockholm, Sossa Krafft. Disse kostymene, samt det vi ellers hadde av kostymer og «ting» ble samlet på Trafo på Tøyen, hvor vi arrangerte et loppemarked, for å skaffe litt penger i kassa. Loppemarkedet var en god hjelp, og en vennlig, om enn en vemodig avslutning på en omfattende, krevende med givende epoke av livene våre.

Vi takker alle som på forskjellig vis bidro til at Perleporten Teatergruppes forestillinger ble til, formidlet og spilt. Alle vi samarbeidet med ga av seg selv og sin kreativitet og kunnskap, uforbeholdent og med stor entusiasme. Sammen skapte vi et lite teater, som verden aldri hadde sett maken til. Vi skapte et rom og et midlertidig hjem for tanker og ord, og en til tider utskjelt motvekt, til 1970 og 1980-årenes autoritære strømninger på venstresiden i norsk kulturliv. Også av denne grunn var vel ingen ting bedre, enn at det ble Cassandra som fikk det siste ordet – det siste skriket, fra Perleporten.

Perleporten takker […] alle dem som skapte og medvirket i og til våre oppsetninger.»

Kilde:

Perleporten Teatergruppes arkiv. Giver: Karl Hoff, 10.05.2009

Øverste bilde: Fotografi fra Perleporten Teatergruppes produksjon Det siste skrik(1983). På bildet: Anitta Suikkari (som Cassandra), Øivind Glosli (som Kapteinen), Birgit Christensen (som Hertuginnen). Foto: Ukjent. ©

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s