Alle innlegg av elisabethleinslie

Helge Reistads privatarkiv

Helge Reistad (født 1942) har hatt en mangfoldig karriere i norsk teaterliv. Etter ent utdannelse ved lærerhøgskolen i Hamar og teaterutdanning i England kom han hjem til Norge og startet sin lange teaterkarriere.

swdownload (1)
Regissør Helge Reistad diskuterer med publikum etter en forestilling med Musidra Teaters Fugleskremsel (1972). Foto: Frits Solvang. © Musidra Teater

 

Reistad var med på å stifte og lede Landslaget Lærerskoleteatret 1961, Landslaget Teater (Drama) i Skolen 1962, Norsk Teatersentrum 1977 og Norsk Amatørteaterråd 1980.

Fra 1966 var han leder for Musikk- og Teaterlinjen ved Romerike Folkehøgskole i flere år. I 1971 stiftet han og komponist Eyvind Solås Musidra Teater – en av Norges første frie teatergrupper. Han har instruert fjernsynsproduksjoner for NRK og skrevet og redigert flere fagbøker rettet mot drama og teaterundervisning. Reistad har også siden barndommen arbeidet som fotograf og er, for oss, spesielt kjent for sine fotografier fra Dansdesign sine produksjoner.

Over to år har vi arbeidet med privatarkivet til Helge Reistad. Vi ønsker å rette han en stor takk for et godt samarbeid og for at han velger å dele sitt arkiv med alle dere der ute!

reistad
Helge Reistad 2004. Foto: Leif Hernes © Helge Reistad

 

Reistad har vært en ivrig samler så vi har funnet veldig mye interessant og verdifullt materiale i hans privatarkiv. Mange fagbøker og artikler, programmer, plakater og ikke minst fotografier. Reistad har selv digitalisert mye, resten har vi digitalisert og alt er nå lagt inn i Scenewebdatabasen. Nå blir arkivet overlevert Nasjonalbiblioteket for langtidsbevaring.

Fotografi_fra_Musidra_Teaters_produksjon_Frosken_Benjamin_og_Bomba_(1985)
Fotografi fra Musidra Teaters produksjon Frosken Benjamin og Bomba (1985). 
På bildet: Camilla Tostrup Foto: Helge Reistad © Helge Reistad

 

Privatarkivet inneholder blant annet mye materiale om de ti første årene til Musidra Teater. Reistad har også skrevet en lengre artikkel om denne perioden som kan leses her.

I arkivet finnes også fotografier fra en rekke av produksjonene til Dansdesign, og fra Klomadu Teater hvor han arbeidet som regissør i fire produksjoner. Arkivet til Reistad inneholder også tekster; forhåndsomtaler, intervjuer, anmeldelser, essay, lengre artikler og fagbøker, samt plakater og programmer til de fleste produksjonene han har medvirket i. Bildene og tekstene han selv har produsert finner du på Reistads side i Sceneweb, annet materiale ligger på hver enkelt produksjon.

Plakat_fra_Musidra_Teaters_produksjon_Tilfellet_Torgersen_(1973)
Plakat fra Musidra Teaters første teaterproduksjon Tilfellet Torgersen (1973).  Tekst Jens Bjørneboe. Adaptasjon og Regi: Helge Reistad. Musidra Teater / Helge Reistads Teatergruppe (1973).
Tegningen av Fredrik Fasting Torgersen ble laget av Arne Cranner
Reklamer

Store importer

Siden vi startet arbeidet med Scenewebdatabasen i 2008 har vi arbeidet med importer av større databaser. Dette er stort sett repertoardatabaser som teatre har til internt bruk på huset.

Takket være flere teatres velvillighet til å dele sitt materiale har vi kunnet automatisere import av store mengder data. Dette er både kostnads- og tidsbesparende – da alternativet er å legge inn dette materialet manuelt.

Når vi importerer disse databasene inn i Scenewebdatabasen blir de tilgjengelige for alle! Og sammen med alt det andre materialet som finnes i denne databasen danner dette et fantastisk referanseverk om norsk teater og dans.

Materialet i teatrenes repertoardatabaser settes altså i relasjon til materialet som allerede ligger inne i Senewebdatabasen. For eksempel; da vi i våres importerte repertoardatabasen til Den Nationale Scene, så fikk vi, i tillegg til oversikt over repertoarhistorikken til DNS, en oversikt over hvilke oppdrag Bentein Baardson har hatt ved dette teatret. Vi fikk også mer innhold på manuset Hedda Gabler – som viser hvor og når dette skuespillet er iscenesatt i Norge.

 

630x310-oslonye1942

OSLO NYE TEATER
Den første databasen vi importerte var Oslo Nye Teaters repertoardatabase. ONTs database inneholdt alle produksjonene ved teatret fra det ble etablert i 1959. Den inneholdt også to skatter til; repertoarene til Det Nye Teater (1918-1959) og Folketeatret (1952-1959) – som i 1959 ble slått sammen til Oslo Nye Teater. Dette materialet lå tilgjengelig allerede da Sceneweb-BETA ble lansert i 2011.

Her kan du se hele repertoaret til Det Nye Teater (Oslo, 1918-1959).
Her kan du se hele repertoaret til Folketeatret (Oslo, 1952-1959).
Her kan du se repertoaret til Oslo Nye Teater (Oslo, 1959-).

 

Trøndelag_Teater

TRØNDELAG TEATER
I 2014 importerte vi repertoardatabasen til Trøndelag Teater. Den inneholdt hele repertoaret til teatret fra åpningen 14. oktober i 1937 med Hella Wuolijokis skuespill Kvinnene på Niskavuori.

Her kan du se hele repertoaret til Trøndelag Teater (Trondheim, 1937-).

 

Fotografi_av_Den_Nationale_Scene

DEN NATIONALE SCENE
I 2016 importerte vi repertoardatabasen til Den Nationale Scene. Den inneholdt hele repertoaret til teatret fra åpningen i 1876.

Her kan du se hele repertoaret til Den Nationale Scene (Bergen, 1876-).

Her kan du se eldre bilder fra DNS-produksjoner.


TO IMPORTER I PROSESS
For øyeblikket arbeider vi med import av to databaser til, to teatres repertoardatabaser. Når disse vil importeres er først og fremst et økonomisk spørsmål. Dette er også materiale som ser dagens lys på nettet for første gang når det blir importert til Scenewebdatabasen.

I tillegg til å disponere sine databaser til vårt kulturarv-arbeid så leverer teatrene også inn materiale til Nasjonalbiblioteket. NB digitaliserer dette materialet, deretter blir det lagt inn i og tilgjengeliggjort på Sceneweb. Dette arbeidet er et samarbeid mellom Nasjonalbiblioteket og oss. På Nasjonalbiblitekets side på Sceneweb kan du se en oversikt over dette digitaliserte materialet. Vi har mer av dette materialet i bakhånd – her er det kun vår kapasitet som påvirker hvor mye som er lagt inn i Sceneweb.

 

 

Historiker Thoralf Berg

Thoralf Berg var en av Norges få teaterhistorikere i den senere tid. 3. mai i år mistet vi denne varme mannen som alltid hadde tid til overs for sine kolleger og studenter.

thoralfberg
 Thoralf Berg i Høgskoleavisa i Trøndelag 2005.

Thoralf Berg bidro sterkt til forskning og formidlingen av Trondheims teaterhistorie. Han var også en sentral kjenner av Henrik Ibsens virke og tidlige epoker i norsk teaterhistorie.

Berg startet sin yrkeskarriere som adjunkt ved Gerhard Schønings skole og endte som professor emeritus ved Fakultet for lærer- og tokeutdanning (FLT) ved Norges teknisk-naturvitenskapelige fakultet (NTNU). Han var medlem av juryen for Heddaprisen i perioden 2007-2013.

Thoralf Berg har skrevet flere av kunstnerbiografiene her på Sceneweb. Under finner du en liste over disse. Biografiene ble i utgangspunktet skrevet for Norsk Biografisk Leksikon/Store Norske Leksikon – de er gjenbrukt i Sceneweb med tillatelse fra forfatteren.

BIGRAFIER PÅ SCENEWEB:

Alf Malland
Anton Rønneberg
Dore Lavik
Egil Hjort-Jenssen
Ella Hval
Ellen Isefiær
Frits von der Lippe
Hans Heiberg
Hans Schrøder
Hans Wiers-Jenssen
Harald Schwenzen
Hauk Aabel
Henki Kolstad
Henrik Klausen
Henry Gleditsch
Herman Laading
Jens Gunderssen
Joachim Holst-Jensen
Kjell Stormoen
Knut M. Hansson
Knut Wigert
Nils Wichstrøm
Olaf M. Hansson
Oliver Neerland
Peter Frederik Wergmann
Ragna Wettergreen
Sophie Reimers
Sverre Hansen
Thorlaf Klouman
Sofie Marie Parelius

KILDER: 

Nordvik, Martin i Adresseavisen, Minneord, 09.05.2016

NTNU, ntnu.no, 30.08.2016, http://www.ntnu.no/ansatte/thoralf.berg

Den Nationale Scene

DEN NATIONALE SCENE åpnet i 1876 og er ett av Norges tre nasjonale teaterinstitusjoner. Den Nationale Scene har hatt nasjonalteaterstatus siden 1993, og fra 1995 har teateret vært   100 % statlig finansiert.

24. juni 2016 ble det gjennomført en import av DNS’ repertoardatabase til Scenewebdatabasen. Det vil si at alle produksjonene som har vært satt opp av og på Den Nationale Scene gjennom tidene nå er tilgjengelig for deg!

Du finner hele repertoaret her. Produksjonene ligger i omvendt kronologisk rekkefølge. Vi arbeider videre med å fylle på med bilder, plakater og programmer. Med forbehold om feil og mangler.

Teatret ble grunnlagt som Det Norske Theater i 1850 etter initiativ fra Ole Bull. Teatret ble nedlagt på grunn av økonomiske problemer i 1863, og gjenåpnet som Den Nationale Scene i 1876. De holdt da til i det samme Komediehuset/Det Gamle Teater på Engen hvor Ole Bull sin tid hadde drevet Det Norske Theater.

 

Fotografi_av_Komediehusets_fasade
Fotografi av Komediehuset/Det Gamle Teaters fasade. Foto: ukjent. Originalkopi tilhører Teaterarkivet i Bergen.  Wikimedia, commons.wikimedia.org, 16.06.2016, https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Bergen_The_old_theatre.jpg

 

I 1909 fikk teateret sin nåværende bygning, tegnet av Einar Oscar Schou. Åpningsforestillingen var Erasmus Montanus av Ludvig Holberg, med Karl August Bergmann i tittelrollen.

I dag blir teatret regnet som et av Norges fremste eksempler på monumentalbygninger i jugendstil. Salen, foajeen og vestibylen ble ødelagt under andre verdenskrig, og bare midlertidig gjenoppbygd. Gjennom årene har bygningen gjennomgått store forandringer, påbygging, ombygging, restaurering og sceneteknisk modernisering. Teaterhuset ble i 1993 fredet av Riksantikvaren. I 2001 ble salongen til hovedscenen tilbakeført til samme stil som da teatret sto ferdig.

 

Fotografi_av_Den_Nationale_Scene
Fotografi av Den Nationale Scenes fadase, hovedinngang. Foto: ukjent.KILDE: Student Bergen, studentbergen.com, 16.06.2016,  http://www.studentbergen.com/student-bergen-en/guide-to-bergen/culture/tourist-attractions/

 

 

KILDER:

Den Nationale Scene, dns.no, 20.08.2012, http://www.dns.no/norsk/om-dns/

Den Nationale Scene, dns.no, 20.08.2012, http://www.dns.no/norsk/om-dns/det-historiske-dns/

Den Nationale Scenes repertoardatabase. Giver: Den Nationale Scene, 24.06.2016

Store Norske Leksikon, Den Nationale Scene, 11.02.2014, http://snl.no/Den_Nationale_Scene

Wikipedia, no.wikipedia.org, 16.06.2016, https://no.wikipedia.org/wiki/Den_Nationale_Scene

Teaterfestivalen i Kongsvinger

Teaterfestivalen i Kongsvinger var en internasjonal teaterfestival som første gang ble arrangert i 1993. Etter dette ble den arrangert i 1995, 1997 og siste gang i 2000. De to siste festivalene fikk i tillegg navnet Absolutt Galskap. Festivalsjef var Sverre Waage.

Teaterfestivalen i Kongsvinger var et samarbeidsprosjekt med Hedmark Teater i sentrum. Med seg hadde de Instant Musical Productions, Kongsvinger Amatørteater, Hedmark Teaterlag (1995, ved å arrangere «Fylkesfestivalen for amatører» som et sideprogram), Turnèorganisasjonen for Hedmark og  Kongsvinger kommune.

 

Fotografi fra Hedmark Teaters produksjon "Gukku" (1992), som ble spilt på festivalen i 1993. Foto: ukjent. © Hedmark Teater
Fotografi fra Hedmark Teaters produksjon «Gukku» (1992), som ble spilt på festivalen i 1993. Foto: ukjent. © Hedmark Teater

 

Første festival, i 1993, var også en markering av Hedmark Teaters 5-års jubileum. Da var også Hedmark Teaters aktuelle produksjoner en del av hovedprogrammet. Etter dette var teatrets produksjoner kun en del av festivalens sideprogram.

Teaterfestivalen i Kongsvingers program var preget av internasjonale gjestespill samt norske frie scenekunstgrupper. Det var gjestespill fra Sverige, Danmark, England, Russland, USA, Belgia, Nederland, Frankrike, Finland, Italia. Det var første gang Cirkus Cirkör, Forced Entertainment og Lone Twin gjestet Norge. Også Västanå Teater, Odinteatret og tg STAN gjestet festivalen.

 

Fotografi fra Forced Entertainments produksjon "Showtime" (1996) som gjestet festivalen i 1997. € Forced Entertainment.
Fotografi fra Forced Entertainments produksjon «Showtime» (1996) som gjestet festivalen i 1997. © Forced Entertainment.

 

Fotografi fra Cirkus Cirkörs produksjon "PÅ" (1997) som ble urfremført under festivalen i 1997. © Cirkus Cirkör
Fotografi fra Cirkus Cirkörs produksjon «PÅ» (1997) som ble urfremført under festivalen i 1997. © Cirkus Cirkör

 

Lone Twin (Gregg Whelan og Gary Winters) fra England gjestet festivalen i 2000 med "The Days of The Sledgehammer Have Gone". © Lone Twin
Lone Twin (Gregg Whelan og Gary Winters) fra England gjestet festivalen i 2000 med «The Days of The Sledgehammer Have Gone». © Lone Twin

 

Blant norske gjestespill var blant annet Verdensteatret, Klomadu Teater, Ingun Bjørnsgaard Prosjekt, Grenland Friteater, Baktruppen og zero visibility corp.

 

Fotografi fra Ingun Bjørnsgaard Prosjekts produksjon "Alminnelig Olypia" (1993) som spilte på festivalen i 1993. Foto: ukjent. © Ingun Bjørnsgaard Prosjekt
Fotografi fra Ingun Bjørnsgaard Prosjekts produksjon «Alminnelig Olypia» (1993) som spilte på festivalen i 1993. Foto: ukjent. © Ingun Bjørnsgaard Prosjekt

 

Fotografi fra Verdensteatrets produksjon "Orfeo" (1995) som gjestet festivalen i 1995. Foto: Verdensteatret. © Verdensteatret
Fotografi fra Verdensteatrets produksjon «Orfeo» (1995) som gjestet festivalen i 1995. Foto: Verdensteatret. © Verdensteatret

 

Se fullt program for alle 4 festivalene samt festivalprogrammene på Sceneweb.no.

 

KILDER:

Sverre Waages privatarkiv. Giver: Sverre Waage, 15.12.2014, festivalprogrammene 1993-2000: http://sceneweb.no/nb/multimedia/49367, http://sceneweb.no/nb/multimedia/49369, http://sceneweb.no/nb/multimedia/49368, http://sceneweb.no/nb/multimedia/49370

Tilfellet Torgersen (1973)

Tilfellet Torgersen (1973) var en teaterproduksjon av Musidra TeaterTilfellet Torgersen var basert på Jens Bjørneboes skuespill med samme tittel – et skuespill Bjørneboe skrev på oppfordring fra Helge Reistad. Produksjonen hadde premiere på Club 7 våren 1973. Samme vår ble den også spilt på Chateau Neuf og Henie Onstad Kunstsenter og på turné til Bergen og Trondheim.  Etter hver forestilling ble politibetjenter, advokater, tidligere innsatte og andre invitert til å delta i diskusjoner med publikum. Produksjonen ble den største teaterproduksjonen til Musidra Teater.

Tilfellet Torgersen var en nyskapende teaterproduksjon i sin tid. Det ble brukt film, lydbilder med autentiske opptak fra isolat på Ullersmo (intervju med Torgersen på cella), lysbilder med autentiske avisoverskrifter. Realistisk teater ble blandet med farse, sort teater, absurde og barokke scener og talekor.

 

Plakat fra Musidra Teaters teaterproduksjon Tilfellet Torgersen (1973). Tekst Jens Bjørneboe. Adaptasjon og Regi: Helge Reistad. Musidra Teater / Helge Reistads Teatergruppe (1973). Tegningen av Fredrik Fasting Torgersen ble laget av Arne Cranner. KILDE: Helge Reistads privatarkiv. Giver: Helge Reistad, 03.01.2016
Plakat fra Tilfellet Torgersen (1973). Tegning av Arne Cranner. Giver: Helge Reistad, 03.01.2016

 

Jens Bjørneboe skrev følgende i programmet til Musidras debatt-spill Tilfellet Torgersen:
«For noe over 1 år siden, i slutten av 1971 kom Helge Reistad til meg med ideen om å lage et kortfattet skuespill om Torgersen-saken, bergenet på T.V.-framførelse. På dette tidspunkt trodde jeg selv som folk flest, at Fredrik Torgersen var skyldig i drapet i Skippergt. 6b natten til 7. des. 1957, men jeg mente også at dommen var uhyrlig, og at prosessen mot han var blitt ført på en for rettsikkerheten ikke betryggende måte. Jeg var også klar over at Torgersen var blitt dømt uten bevis, bare på basis av indisier. Årsaken til jeg gikk ut fra at han var skyldig, var mer enn noe annet et fullstendig oppdiktet rykte om likskjending som først ble slått opp på første side over 4 spalter i Arbeiderbladet, og samme dag dementert av Dagbladet etter intervju med kriminalsjefen, og som siden da har levet sitt eget liv hos publikum og i avisspalter. Ettersom jeg stadig satte med grundigere inn i den idag svært omfattende Torgersen-saken, viste det seg at ingen av indisiene tålte å konfronteres med et kritisk blikk. Og hovedvitnemålet fra mannen som hadde hevdet å ha sett Torgersen komme ut av Skippergt. 6b drapsnatten, viste seg helt verdiløst. Kort sagt, det gikk opp for meg at det ikke fantes den ringeste saklige grunn til å anta at Torgersen var drapsmannen. Etter flere måneders undersøkelser kom jeg til den oppfatning jeg har idag: Torgersen kan ikke være den skyldige. Helge Reistad hadde for lenge siden trådt i berøring med NRK og mødt en viss interesse der, men da saken viste seg å bli alvor, materialet mer beklemmende, trakk man seg tilbake. Det overrasket meg ikke. Etter nærmere 1 års arbeid med gjennomgåelsen av presse- og saksdokumenter, en omfattende korrespondanse med Torgersen selv, samtaler med mennesker som kjente saken, kontakt med helt nye vitner som kom til osv. osv., hadde jeg et såpass godt overblikk over materialet at jeg kunne skrive en ialt vesentlig korrekt rekonstruksjon av hele straffeprosessen.

Helt naturlig fikk den en dramatisk form og ble til et skuespill i kolossalt format med spilletid 3-4 timer. Bokutgaven vil med henblikk på dokumentarverdien blit trykket in extenso, som «lesedrama». Det er denne rekonstruksjonen i aktstykker som ligger til grunn for aftenens oppførelse. Den sceniske adaptasjon er foretatt med frie hender av Hege Reistad og hans medarbeidere.»

 

Forestillingsprogram for Musidra Teaters produksjon Tilfellet Torgersen (1973). Programmet er digitalisert av Sceneweb. KILDE: Helge Reistads privatarkiv. Giver: Helge Reistad, 27.09.2015
Forsiden på interpellasjonen Torgeresenkomiteen produserte, den ble sendt til Stortinget våren 1973. Giver: Helge Reistad, 27.09.2015

 

I dette essayet (8. juli 2015) skriver Helge Reistad om arbeidsprosessen med Tilfellet Torgersen. Prosessen blir også beskrevet av Reistad i denne artikkelen  (1984) om Musidra Teaters første 10 år.

 

UTDRAG FRA ANMELDELSER:

Thor Ellingsen, 26.01.1973, Dagbladet [Oslo]:
«Det er godt teater […] effektivt og levende i formen […] Jeg kan ikke se at man har ‘manipulert’ virkeligheten rundt saken.»

Bengt Calmeyer, 27.01.1973, Arbeiderbladet [Oslo]:
«[…] stoffet griper, man fylles av usikkerhet, ja, nesten panikk i blant over Torgersens skjebne.»

Odd-Stein Andersen, 27.01.1973, Aftenposten [Oslo]:
«[…] en ganske kraftig, men svært amatørpreget forestilling.»

O.N., 29.01.1973, Morgenbladet [Oslo]:
«[…] ser vi bort fra det mangelfulle og summariske ved selve oppsetningen, kan man vanskelig fri seg fra styrken i Bjørneboes anklage. Svakheten er, her som ellers, forfatterens unyanserte hat mot alt som heter politi og domstol.»

 

BILDE PÅ TOPPEN:
Fotografi fra Musidra Teaters teaterproduksjon Tilfellet Torgersen (1973).Scenografi og kostyme: Finne Spydvik og Unni F. Johnsen. Lys: Bent Rognlien og Jan Fredrik Larsen.
På bildet:  Per Skjølsvik (Torgersen),  Arne Cranner (forsvarer), Svein Arnfinsen (dommer), og Øysten Bye (aktor).
Foto: Frits SolvanG
Giver: Helge Reistad, 03.01.2016

 

KILDER:

Førland, Tor Egil: Club 7. Pax Forlag A/S Oslo 1998.

Helge Reistads privatarkiv. Giver: Helge Reistad, 27.09.2015

Ugelstad, Caroline M. (red): Høvikodden Live 1968-2007, Henie Onstad Kunstsenter. Kolofon 2007

 

Peer Gynt 1975

147 år etter at Henrik Ibsen ble født, den 20. mars 1975, hadde Nationaltheatret premiere på en modernisert iscenesettelse av Peer Gynt. Produksjonen var en del av feiringen av Nationaltheatrets 75-års jubileum. Edith Roger hadde ansvar for regi og Lubos Hruza var produksjonens scenograf. Produksjonen ble omtalt i mange aviser og gjestespilte på Festspillene i Bergen samme år. På Sceneweb har vi denne produksjonen godt dokumentert gjennom bilder, skisser og anmeldelser. Takk til Margareta Hruza som deler arkivet etter faren sin med oss!

Nationaltheateret. "Peer Gynt". 12/3-75
Svein Sturla Hungnes som Peer i scene fra Nationaltheaterets Peer Gynt, premiere 20. mars 1975. Edith Roger hadde regi og Lubos Hruza kostymer og scenografi. Foto: Frits Solvang/DEXTRA Photo 

 

 

 

Her er noen utdrag fra resepsjonen i pressen:

Bengt Calmeyer skriver i Arbeiderbladet under tittelen Endelig – Peer er sluppet fri!:

«Nå sprenger Edith Roger, ved hjelp av en genial scenograf og ypperlige skuespillere, helt og fullstendig og definitivt den rammen som Ibsens samtid satte opp for Peer Gynt – som nasjonalt epos. […] det er utlandet som de seinere år har kommet med de mest interessante Peer-forestillingene. […] Ikke lite av æren for den endelige frigjøringen av Peer Gynt fra uspillelig dramatisk dikt til det nå framstår som spennende, underholdende teater, tror jeg går til den tsjekkoslovakiske scenograf Lubos Hruza, som altså har skapt de kledebon forestillingen beveger seg i. […] Også han har sett de stengende fjellene, de tårnende skyene, ørken og hav, og det er elementer av disse ting i hans dekorasjon. Men her opptrer disse ting som flyktige drømmer, gyntske luftspeilinger, det føyer seg etter Peer, er bølgende omskiftelig som hans sinn og tanke. […] Men den egentlig overraskelse kommer med den gamle Peer og Knut Wigert. Hos Wigert er det ingenting resignert og sløvt og gammelt. […] Det er en mann med dårlig tid, som vet han skal dø, og som ikke frykter døden – men som er redd sitt levde liv.»

Freya Gerstad skriver i The Stage and Television [London] under tittelen Freya Gersvad reports on a new Peer Gynt:

«Grieg er selvfølgelig bannlyst fra denne produksjonen, men utover det og et par andre moderne oppfinnelser, som at de tre seterjentene er kledd og spiller som i 1975, følger forestillingen nokså tradisjonelle linjer. […] Lubos Hruza har løst dekorproblemet briljant, gjennom å henge digre hvite lerretstekstiler fra takbjelkene. Disse kunne trekkes opp til fjell, bli en ørken, telt, båt og så videre. Tilleggslys gjorde dette til en av de vakreste sceneløsningene jeg noen gang har sett.»

Odd Eidem skriver i VG under tittelen Forgjeves angrep på Peer:

«En skjønn og praktisk sceneløsning har Lubos Hruza funnet ved hjelp av sine merkelige og bevegelige ‘presenninger’ som av og til danner lyriske fjelltopper, andre ganger er de telt, så heves de som tak inne i en høy hall, etc. […] Jeg tror kort sagt at Edith Rogers regiplan er grunnleggende perspektivløs også når det gjelder tidslengden. […] Forestillingen består av enten fikse revypåfunn eller særdeles vakkert danderte posisjoner. Men lite henger sammen! […] Har Edith Roger noen sinne tenkt på hvorfor Solveig i det hele tatt er med i stykket? Å ja, det har hun nok. Men jeg tror ikke hun har klart å finne svaret. I boken opptrer hun som kjent bare sporadisk her og der, og hun kan tillegges mange symbolske verdier. Men på scenen må hun da fordundre meg ha en annen funksjon enn å se ut som en turistsuvenir til oppstilling på peishyllen hjemme hos norskamerikanere i Brooklyn. […] Vi opplever også en del sterke enkeltprestasjoner. En så klovnlevende Grønnkledd som Frøydis Armands utgave er antagelig vanskelig å finne maken til i verden. Her er en fandenivoldsk sikker humor som det bare er å klappe eviva mot.»

Se flere bilder og skisser og les flere presseklipp på Sceneweb.

Nationaltheateret. "Peer Gynt". 12/3-75
Tor Stokke som Peer i scene fra Nathionaltheatrets oppsetning av Henrik Ibsens Peer Gynt, premiere 20. mars 1975. Edith Roger hadde regi og Lubos Hruza kostymer og scenografi. Foto: Frits Solvang /DEXTRA Photo

SKUESPILLER HENRIK KLAUSEN

Henrik Kristen Johan Klausen (født 14. februar 1844 i Kopervik på Karmøy, død 23. november 1907 i Kristiania) var en norsk skuespiller. Henrik Klausen var en meget allsidig skuespiller som dekket det meste av et teaters repertoar. Han spilte i lystspill og farser, operetter og klassikere, men ble mest kjent som den første skuespiller som opptrådte i rollen som Peer Gynt. Dette foregikk i Christiania Teaters urfremførelse av Henrik Ibsens dramatiske verk i 1876. Klausens tolkning av Peer Gynt ble av flere anmeldere ansett som hans største prestasjon. Så grunnleggende var denne rollen at om han ikke hadde fremført noen annen rolle, ville hans opptreden som den første Peer Gynt vært tilstrekkelig til å skaffe ham en plass i norsk teaterhistorie. Som skuespiller utviste Henrik Klausen en frodig fantasi. Han kombinerte vittige innfall med skarp iakttakelsesevne og hadde blikk for karakteristiske detaljer. I de store karakterrollene fikk han frem det særegne i rollene.

 

Fotografi_fra_Christiania_Theaters_urfremførelse_av_Henrik_Ibsens_Peer_Gynt_(1876)
Henrik Klausen som den første Peer Gynt,ved Christiania Theater (1876). Foto: Ernst Emil Aubert. Kilde: Wikimedia, commons.wikimedia.org, 05.11.2014,  http://commons.wikimedia.org/wiki/File:Henrik-Klausen-Peer-Gynt-1876.jpg

 

Henrik Klausens skuespillerkarriere startet med en ettårig teaterskole i  i Trondheim 1860–61. Deretter fulgte to sesonger på Throndhjems Theater. Våren 1863 ble han ansatt på Kristiania Norske Theater, som ble ledet av morens svoger, Georg Krohn. Etter at dette teateret var slått sammen med Christiania Theater samme år, debuterte Klausen der i Eugène Scribes Zoë eller Den lånte elsker. Da antallet skuespillere skulle reduseres høsten 1864, ble Klausen ikke reengasjert. Han dro til Paris, der han studerte teater i tre måneder. Da han kom tilbake til Christiania 1864, fikk han engasjement på Peter Lorentz Rasmussens nyopprettede Folketheatret. Teateret drog på en turné som endte på Dramatiska Teatern i Stockholm. Klausen ble igjen i Sverige for å bli svensk skuespiller. 1867 vendte han tilbake til Norge og fortsatt turnévirksomhet i Thomas Cortes’ teaterselskap frem til 1870.

 

Portrettfotografi_av_Henrik_Klausen
Portrettfotografi av Henrik Klausen fra 1965. Foto: Marie Bull. Kilde: Wikimedia, commons.wikimedia.org, 05.11.2014, http://commons.wikimedia.org/wiki/File:Youth_image_of_Henrik_Klausen.jpg

 

Da en rekke skuespillere brøt med Christiania Theater 1870 og dannet Det norske Theater (også kjent som Møllergadens Theater) under Bjørnsons ledelse, fikk også Klausen engasjement der. Bjørnsons instruksjon fikk en meget positiv innflytelse på Klausens utvikling. Høsten 1872 vendte utbryterne tilbake til Christiania Theater, og Klausen fulgte med. Han ble ved Christiania Theater til dette ble nedlagt sommeren 1899. Samme høst ble han engasjert ved Nationaltheatret, og her fortsatte han resten av sin karriere.

På Sceneweb kan du lese en lengre artikkel om Henrik Klausen, skrevet av Thoralf Berg, professor emeritus ved Norges teknisk-naturvitenskapelige fakultet (NTNU). Gjengitt med tillatelse fra forfatteren.

Scene 7

Scene 7 var en fri teatergruppe som ble etablert i Oslo i 1966 som en underavdeling av Club 7. Scene 7 var en av de første frie teatergruppene i Norge. Scene 7 var et lite og åpent avantgardeteater med pust fra et internasjonalt miljø. Teatrets kunstneriske leder var Sossen Krohg. Det eksperimentelle teatrets profil var å være et åpent teater; åpent for nye teaterformer, ny dramatikk og nye skuespillere. Scene 7 stod i mange år for store deler av hovedstadens avantgardeteater og internasjonale impulser.

Sossen Krohg, Kunstnerisk leder ved Scene 7. Foto: Sossen Krohg
Sossen Krohg, Kunstnerisk leder ved Scene 7. Foto: Sossen Krohg

Scene 7 ble stadig uthengt for amatørskap av teateranmelderne. Og det skal sies at flere av skuespillerne var nettopp amatører – slik fungerte Scene 7 da også som en form for alternativ teaterskole.

Scene 7s åpningsforestilling var Molières De Lærde Damer i 1966, iscenesatt av Sossen Krohg. Og, teaterets største publikumssuksess var oppsetningen av Gerd Brantenbergs Egalias døtre.

I 1972 begynte Scene 7 med oppsøkende teater. I begynnelsen oppsøkte de steder som fengsler, ungdomsklubber, eldresentre og sykehus. Etter en stund ville kulturrådmannen støtte kun åpne forestillinger som ble arrangert i samarbeid med for eksempel bydelsutvalg og biblioteker.

Høsten 1973 arrangerte Scene 7 «Aksjon manus ut av skrivebordsskuffen». En form for dramatikk-konkurranse hvor de som ble plukket ut ble ilesesatt av Scene 7. Det kom inn femten manus og fem av disse ble opplest i løpet av året.

I 1974 startet Scene 7 en utstrakt barneteatervirksomhet.

Etter 1974 skjedde det lite nytt i Scene 7. Det ble produsert og spilt mange stykker men teatret hadde funnet sin form og sluttet sin utforsking i nye uttrykk. Det politiske aksjonsteatret på 1970-tallet slapp aldri til på Scene 7, men de tok opp brennbare sosiale temaer som for eksempel homofili, handikappede, uskyldig dømte, mishandling i fengselsvesenet eller psykiatrien.

Misnøyen blant skuepillerne økte utover 1970-tallet og 8. mars 1979 sendte de et brev til styret der de anklaget «Club 7s ledelse og administrasjon for tilsynelatende slapp og llikegyldig holdning og ledelse av Scene 7.» Samme uke ble det avholdt et allmøte hvorpå ett nytt brev til styret, hvor det ble uttrykt «sterk misnøye med de nåværende forhold ved teatret, både kunstnerisk, teknisk og administrativt.»  Slik fortsatte misnøyen til det ble bestemt å nedsette et kunstnerisk råd, fornye stillingsinstrukser og grundig behandling av driften i det kommende året. Ingenting av dette ble gjennomført.

Helt på slutten av 1970-tallet stod Club 7 på kanten av stupet igjen. Indre konflikter og mer økonomisk rot preget stedet. Samtidig økte den ytre konkurransen ved at flere jazzklubber i Oslo åpnet. Styret økte prisene og redusert aktiviteten. Alt ble kuttet drastisk bortsett fra bemanningen og driften av Scene 7 som var hellig for Attila. Samtidig, i denne perioden, hadde Scene 7 premiere på sin mest ambisiøse produksjonen i teatrets historie; Ola og Ali.

Høsten 1981 måtte Club 7 allikevel kutte 50% i teatrets budsjetter. Og fra 1983 ble det stadig vanskeligere for Scene 7 å holde sin posisjon i klubben. Budsjettene ble ytterligere kuttet, vitaliteten i gruppen svakere og det kom færre tilskuere. Teatret satset på flere gjestespill og det gikk lengre tid mellom hver egenproduksjon. Allikevel, også i denne perioden holdt gruppen på sin profil: barneteater, sosialt engasjert teater, ny norsk dramatikk og europeiske absurdister. Teatret flyttet opp i mellometasjen og definerte seg som et kaféteater med småbord til publikum, men de savnet teatersalen i underetasjen.

I november 1982 satte teatret opp sitt siste norske stykke Til døden skiller Eder ad. Etter dette satte de opp europeiske absurdister, til gode kritikker – men Scene 7 sang nå på siste verset. Rommet var deres siste produksjon og i juni 1984 var det kun Sossen Krohg og Attilla Horvath som var tilknyttet teatret.

Scene 7 ble avviklet da Club 7 ble slått konkurs 1. april 1985.

SCENE 7s  LOKALER:

1966:  Kjelleren og Teatersalen i Edderkoppen revyteater på St. Olavs plass.

1966- sommeren1970:  Restaurant Kongen i Frognerkilen.

Juli 1971-1985: Underetasjen i Konserthusets D-blokk, kjelleren til Oslo Konserthus i Vika (nå: Stenersenmuseet). De tre førset årene i Konserthuset var repertoaret til Scene 7 sterkt preget av europeiske absurdister, amerikanske beat-forfattere, uetablerte norske dramatikere og dramatikere som stod utenfor institusjonsteatrene. Fra 1981 leide de også mellometasjen i Konserthuset.

KILDE:

Førland, Tor Egil: Club 7. Pax Forlag A/S Oslo 1998.

Å SAMLE SCENEKUNST: KONFERANSE OM TEATERDOKUMENTASJON

Scenekunsten er flyktig, og arkivene gir kunnskap om teaterhistoriens betydning i norsk kulturarv.
Nasjonalbiblioteket og Sceneweb v/Danse- og teatersentrum inviterer til konferanse om innsamling, dokumentasjon og formidling av teatermateriale, i forbindelse med Vinterlysfestivalen 2016

Sted: Scandic Meyergården, Mo i Rana.

Tidspunkt: 9. februar 12.00-21.30,
10. februar 09.00-15.45.

Nasjonalbiblioteket samler og bevarer teaterdokumentasjon. Sceneweb er en teaterhistorisk database med kvalitetssikret innhold. Målet for innsamlingen av teatermateriale er å bevare kulturarven for fremtiden og øke kunnskapen om norsk teaterhistorie. Med digitalisering og stadig bedre søkefunksjonalitet legges det til rette for en levende formidling av teaterhistorien. Konferansen Å samle scenekunst fokuserer på ulike aspekter rundt innsamling, bevaring og formidling av scenekunstmateriale.

Foredragsholdere er bl.a. professor Thoralf Berg, skuespiller Wenche Medbøe, teaterviter Elisabeth Leinslie, Tove Jensen Holmås fra Teaterarkivet i Bergen samt Nasjonalbibliotekets forskningsbibliotekarer Stig Bang, Bent Kvalvik og Benedikte Berntzen. Det vil også bli omvisning i Nasjonalbibliotekets lokaler, hvor arbeidet med bevaring, registrering og digitalisering foregår.

 

no-nb_ts_02144

 

Konferanseavgift: 1480,- som inkluderer lunsj begge dager, 3-retters middag, omvisning i Nasjonalbiblioteket og billett til Nordland Teaters forestilling Jonas. Konferansehotellet Meyergården har reservert rom med rabatterte priser. Bestill på epost hilde@meyergarden.no  eller telefon 75 13 40 00. Vis til teaterkonferansen ved Nasjonalbiblioteket
9. og 10. februar.

Programmet kan lastes ned her .

Frist for påmelding er 10. januar 2016 og kan gjøres her .

Konferansen er åpen for alle interesserte. Velkommen!

Arrangører: Nasjonalbiblioteket og Danse- og teatersentrum.

Kontaktperson: Seksjonsleder
Kjersti Rustad    Tlf. 75 12 11 36

 

   DTS_logo_horisontal_CMYK

 

SAMPO TEATER

Sampo Teater ble etablert i Oslo i 1983 av Anitta Suikkari (skuespiller) og Mette Brantzeg (regissør). I flere produksjoner var også billedkunstner Erik Anner Evensen et assosiert medlem av gruppen – som scenograf. Sampo Teater brukte teatret som bilde på vår tid, med særlig fokus på menneskers historie (ofte fra kvinnens perspektiv), myter, røtter og relasjon til naturen – eller mangelen på disse.

Sampo Teater hentet sitt navn fra det finske nasjonaleposet Kalevala. Sampo er utømmelighetskilden som alle kriger om i Kalevala. På havets bunn står den og maler salt og sølv i det uendelige. Gruppens første produksjon Kalevala (1984) var en dramatisering av dette store finske nasjonaleposet – iscenesatt som en soloforestilling med Suikkari på scenen og Brantzeg som regissør. Kalevala, som de fleste av Sampo Teaters produksjoner, ble godt tatt imot av anmelderne. Erik Pierstorff skrev i Dagbladet (11.05.1984): «Kalevala åpnet for meg en verden av poesi og natur, av mytologi og anekdote, som var helt ny. […] Jeg vet få skuespillere som står så totalt inne for det hun gjør, fysisk og åndelig, som denne unge finske skuespillerinnen.” Det var spesielt Suikkaris spill og gruppens tverrkunstneriske tilnærming til teatret som ble trukket frem av anmelderne. Elisabeth Rygg kommenterte det siste i sin anmeldelse i Arbeiderbladet (nå: Dagsavisen) (12.05.1984): «Et ambisiøst prosjekt – en fantastisk opplevelse. […] det er nettopp samarbeidet mellom skuespiller, instruktør, lys, lyd, scenografi og musikk som skaper den sterke, spennende og sjeldne helheten.»

Programforside fra Sampo Teaters produksjon Kalevala (1984).
Programforside fra Sampo Teaters produksjon Kalevala (1984).

Sampo Teater fortsatte sitt arbeid med soloforestillinger som var særpreget av en tverrkunstnerisk tilnærming; Fru Larsen (1986), Vargbruden (1988), Arnaqat (1992). Ifølge anmelderne var det først og fremst Suikkaris skuespillerkunst som bergtok publikum. Men regissørens grep om helheten ble også trukket frem av flere med kommentarer som ”intelligent”, ”stor kunst”, ”dristig og ærlig”, ”stor klarhet og dyp forståelse”.

Anitta Suikkari som Vargbruden i "Vargbruden" (1988). Foto: Ole Sigmund Breimo
Anitta Suikkari som Vargbruden i Vargbruden (1988). Foto: Ole Sigmund Breimo

Sampo Teater er også kjent for sine samarbeidsproduksjoner. Deres første samarbeid var med Bikuben Musikkteater i Oslo i 1987. Sammen iscenesatte de to gruppene Baal av Bertolt Brecht.

Etter dette, nærmere bestemt i januar 1988, flyttet Suikkari og Brantzeg Sampo Teater til Tromsø. Suikkari grunngir dette i en artikkel i Spillerom nr. 2-3 1989: ”Vi var kommet til et punkt hvor vi måtte flytte fra Oslo, vekk fra den undertrykkende maktmekanismen, det rådende kultursynet og fortielsene som holdt på å gjøre oss paranoide. Gjennom flere gjestespill til Tromsø og erfaringer fra Finnmark på turné, visste vi at det i Nord-Norge fantes et publikum som ennå ikke hadde mistet sin evne til opplevelse, begeistring og selvstendig tenkning. Vi hadde opplevd et publikum som villig tok imot vår ”ikke-lineære” dramaturgi.”

I Tromsø var de aller fleste produksjonene til Sampo Teater samarbeidsproduksjoner med andre grupper og institusjoner; bl.a.  Totalteatret, Hålogaland Teater, Beaivváš Sámi Našunálateáhter, Tromsø Danseteater og Stellaris DansTeater.

kort_nitusenByen_totalteatret og sampo teater
Programforside nitusenByen (1989.

Den første suksessen i Tromsø ble nitusenByen som hadde urpremiere 21. mai 1989. I samarbeid med Totalteatret utviklet de en forestilling som utforsket personers vilkår i byen og hvordan de påvirker naturen rundt. nitusenByen vant Scenarioprisen ’89 for beste sceniske enakter. Juryens begrunnelse var som følger: «Dette er en helstøpt forestilling som forener eksistensielt alvor med deilig teatral humor. Vi så en naken menneskelighet og et varmt nærvær: scenografi, dramaturgi, lys, tekst, lyd og fremførelse – ja, regien – alt føyet seg inn i en gripende helhet. Juryen opplevde at denne forestillingen deres var spesifikt lokalt og som samtidig spente mot det universelle. Det var som en hel landsdel kom seilende mot oss med hud og hår, bærsj og angst og kjærlighet.»

En muligens enda større suksess (dog ikke prisvinnende) kom i 1991. Da produserte Sampo Teater Brechts Det gode mennesket fra Sezuan i samarbeid med Hålogaland Teater, Beaivváš Sámi Našunálateáhter og Studio Teater. Sezuan var en utendørsforestilling som hadde premiere på Finnmarksvidda, med store iskulisser lys- og lydsatt i den iskalde vinternatten. Harriet Eide skrev i Dagbladet (11.03.1991): «I sin kunstnerisk mektige ramme, skapt av is og snø på Finnmarksvidda av den samiske kunstneren Aage Gaup, vil oppsettingen fryse seg fast i hukommelsen som en sjelden og verdifull opplevelse. […] Forestillingen blir grensesprengende i sitt uttrykk, total gjennom lyd og lysdesign (Arvid Esperø og Kristin Bredal), lydbilder ved Jan Garbarek og Astor Piazzolla og ikke minst gjennom Inghild Karlsens kostymer, et mesterverk i sort og hvitt.» Jan Erik Teigen skriver også om det uforglemmelige ved det audiovisuelle uttrykket i denne forestillingen (Nordlands Framtid, 11.03.1991): «Scenografien er verd et helt kapittel for seg. Den kan ikke sammenlignes med noe jeg har sett tidligere. […] Det fargerike lysets spill mot ismassivet forsterket den trolske og nifse stemning i handlingen. Det samme gjorde lydbildene til Jan garbarek og Astor Piazolla. Pumpet ut gjennom store høytalere som nærmest var gjemt bort i skogen, for at lyden skulle komme  allesteds fra. […] Et mer spennende teaterprosjekt enn dette er aldri presentert på Nordkalotten.»

Fra samproduksjonen Sezuan (1991). På bildet: Anitta Suikkari. Foto: ukjent.
Fra samproduksjonen Sezuan (1991). På bildet: Anitta Suikkari. Foto: ukjent.

 

I 1992 trakk Mette Brantzeg seg ut som Daglig leder og Makka Kleist kom inn. Sampo Teater bestod da av Kleist og Anitta Suikkari. De arbeidet videre med både samarbeidsproduksjoner og soloer. Brantzeg fortsatte som regissør på flere av disse produksjonene.

I 1994 kom neste storsatsing som var nok et Brecht-stykke; Mor Courage og barna hennes – i samarbeid med Hålogaland Teater, Totalteatret, Tromsø Danseteater,  Stellaris Danseteater og Beaivváš Sámi Našunálateáhter.

Fra samproduksjonen Mor Courage og barna hennes (1994). På bildet: Guri Johnson og Thomas Fasting. Foto: Ola Røe.
Fra samproduksjonen Mor Courage og barna hennes (1994).
På bildet: Guri Johnson og Thomas Fasting. Foto: Ola Røe.

De tre siste produksjonene vi vet om produserte Sampo Teater i samarbeid med Beaivváš Sámi Našunálateáhter: i 1997 Antoine ja Bás-Prinssas, i 1998 Duste Dievddu! og i 2001 Kajakkvinnen.

Etter Kajakkvinnen i 2001 har vi ingen informasjon om Sampo Teater. Har de lagt ned? – eller produserer de fremdeles? Vet du mer om denne sentrale teatergruppen så ta gjerne kontakt med oss i Sceneweb.

Fotografi øverst: Fra samarbeidsproduksjonen Duste Dievddu! (1998)

 

 

SMUGTEATRET på Sceneweb

Tidligere i år fikk vi levert inn en del arkivmateriale om teatergruppen Smugteatret. Dette er nå registrert i databasen og kan studeres her. Hvis du klikker deg videre på hver enkelt produksjon vil du oppdage mer materiale.

***

Smugteatret (1975-1985) var en av de første eksperimentelle teatergruppene i Norge og hadde sin base i Bergen. Smugteatret ble etablert i 1975 i miljøet rundt Teatervitenskap og Kunsthistorie ved Universitetet i Bergen. Knut Ove Arntzen var gruppens leder.

 

Fotografi fra Smugteatrets produksjon MultiMediaMote (1983).  Fotograf: Worm Winther.  På bildet: Anne-Regine Kayser. Kilde: Worm Winthers privatarkiv. Giver: Worm Winther, 07.05.2015
Fotografi fra Smugteatrets produksjon MultiMediaMote (1983). Fotograf: Worm Winther. På bildet: Anne-Regine Kayser. Kilde: Worm Winthers privatarkiv. Giver: Worm Winther, 07.05.2015

 

Smugteatret var i sin samtid en av de få eksperimentelle og en av de viktigste frigruppene i Norge i sin samtid. Forbilder var Meyerhold, Artaud, og Staniewski. Ideer og teorier fra disse ble prøvd ut i Smugteatret. I begynnelsen ble det lagt vekt på stykker med klar handling, mye bevegelse, improvisasjon og til en viss grad gjøglerteknikk. Etter hvert utviklet det seg til langsomme bevegelser, stiliserte utrykk og mindre replikkmateriale. I de senere produksjonene ble det lagt mer vekt på det visuelle uttrykket. Gruppen arbeidet både med teater og performance, fra teaterscenen til andre rom. Forholdet mellom betrakteren og deltageren ble viktigere. I tillegg til å sette opp forestillinger, drev gruppen også teaterpedagogiske verksteder.

Smugteateret viste sin første produksjon Krisen med det rare i i 1975 og deres siste oppsetning Dansterapi ble vist på Kjølelageret på USF i Bergen i 1985.

 

Fotografi fra Smugteatrets produksjon Bare for å overleve, bare for å overleve (1977). Fotograf: ukjent. På bildet: ukjent. Kilde:  Worm Winthers privatarkiv. Giver: Worm Winther, 07.05.2015
Fotografi fra Smugteatrets produksjon Bare for å overleve, bare for å overleve (1977). Fotograf: ukjent. På bildet: ukjent. Kilde: Worm Winthers privatarkiv. Giver: Worm Winther, 07.05.2015

 

sw360
Fotografi fra Smugteatrets produksjon Dansterapi (1985). Fotograf: Henriette Harbitz. På bildet: Leo Ziegler, Robert Roespel, Hildegun Sander, Gurå Mathiesen. Kilde: Worm Winthers privatarkiv. Giver: Worm Winther, 07.05.2015

 

Litteratur om Smugteatret:

Arntzen, K. O. 1991. ”Instruktørens arbeid i gruppeteater og frie prosjekter. ´Smugteatret´- et gruppeteater mellom fysisk teater og performance-teknikk”, i H. Reistad, red., Regikunst, Oslo, Tell forlag.

Degett, K. 1983. ”Dramaturgi i gruppeteater – et signalement af en eksperimenterende teatergruppe”. Artikkel i Børneteateravisen, København: nr. 39, mars 1983.

Smugteatret er også kort omtalt i Gruppeteater i Norden av Anton Fjeldstad, Aage Jørgensen, Margarete Wirmark og Clas Zilliacus.København: Samlerens Forlag A/S, 1981.

TRØNDELAG TEATER

Sceneweb fikk våren 2014 tilskudd fra Arild og Emilie Bachkes Fond, Torstein Erbos Gavefond og Sør-Trøndelag Fylkeskommune til å importere Trøndelag Teater sin repertoardatabase til Scenewebdatabasen.

 

Trøndelag_Teater

 

Trøndelag Teater eksisterer i dag i et av de eldste bevarte teaterhusene i Norge. Dets historie kan trekkes tilbake til 1861 da Det Norske Theater i Trondhjem åpnet (1861 -1865).   Etter det ble det gjort mange forsøk på å opprette en varig  teaterinstitusjon i Trondheim. Foruten perioden med Trondhjems Nationale Scene (1911-1927), så var det ikke før i 1936, med Henry Gleditsch i spissen, at Trondheim fikk et fast teater – Trøndelag Teater ble opprettet. Siden denne gang har teateret vært en stor kunstprodusent i Trondheim og i regionen. Teatrets historie har til tider vært dramatisk og er sentral i norsk teaterhistorie.

 

Trøndelag_Teater (1)

 

Trøndelag Teater har ikke selv en allment tilgjengelig database som formidler teatrets repertoarhistorie, repertoardatabasen til teatret blir i dag brukt internt. Av denne grunn er det ekstra stas at vi nå har importert databasen til Scenewebdatabasen. Dette betyr at teatrets repertoarhistorie er tilgjengelig for alle og dets historie blir satt i sammenheng med resten av det norske teaterlandskapet.

Her finner du Trøndelag Teater på Sceneweb.

I forbindelse med importen har vi produsert 3 artikler om Trøndelag Teaters historie under krigen:

Den kortvarige lykken
Motstandsmannen
Gleditsch heiser ikke flagg for nazistene

Også lysmesteren Oscar Ottesen har fått sin egen artikkel. Navnet Oscar Ottesen dukker opp ved Trøndelag Teatrets første produksjon Kvinnene på Niskavuori i instruksjon av Henry Gleditsch i 1937. Ottesen er etter dette registret ved de fleste av teatrets produksjoner, helt frem til det som trolig er hans siste forestilling som lysmester; Sommer i Tydal i regi av Henny Mürer i 1972.
Les artikkelen her.

Johanne Dybwad-Turnéen i 1907

I 1907 dro Johanne Dybwad sammen med en trupp av skuespillere til Tyskland og Danmark med de fire Ibsenproduksjonene Et dukkehjem, Gengangere, Bygmester Solness og Rosmersholm.

Johanne Dybwad. Dette bildet er fra samlingen til Norsk Folkemuseum. Foto: Anders Beer Wilse Kilde: Wikipedia, no.wikipedia.org, 07.01.2013, http://no.wikipedia.org/wiki/Fil:Johanne_Dybwad1.jpg
Johanne Dybwad. Dette bildet er fra samlingen til Norsk Folkemuseum. Foto: Anders Beer Wilse
Kilde:
Wikipedia, no.wikipedia.org, 07.01.2013, http://no.wikipedia.org/wiki/Fil:Johanne_Dybwad1.jpg

 

Tysk teater var på den tiden særpreget av naturalismen, og Dybwads produksjoner ble ikke tatt godt imot i Tyskland, da de ble ansett å mangle psykologisk dybde.

Den tyske regissøren Max Reinhardt, som var en del av re-treatalitetsbølgen, la imidlertid merke til Dybwads potensial og hun fant stor inspirasjon i hans arbeider i tiden som kom. På 1920-tallet iscenesatte hun flere produksjoner som ble meget godt mottat. Hun arbeidet da med en blanding av realistisk og impresjonistisk stil, samt en lyssetting som minnet om Reinhardts stil.

Mer om Dybwad-Turnéen, Johanne Dybwad og Max Reinhardt kan du lese i Ragnhild Gjefsens artikkel German-Norwegian Theatrical Interactions: A Brief Historical Overview

Scenewebs kilder

HVILKE KILDER BENYTTER SCENEWEB?

 

21247715

 

Vi arbeider med dokumentasjon av veldig mange forskjelligartede aktører, prosjekter og tiltak i scenekunstbransjen. Derfor benytter vi også mange forskjellig typer kilder; Materiale fra teatrene, gruppene og kunstnerne selv, fra litterære kilder, fra Nasjonalbibliotekets arkiv osv.

Her er en liste over alle de ulike kildene vi benytter. Kildene er her opplistet i alfabetisk rekkefølge, det er ingen sammenheng med plassering på listen og betydning i omfang eller verdi.

  • Artikler og anmeldelser i aviser og tidsskrifter.
  • Automatisk import av Premieredatabasen til NTO. Denne er opprettet som en kontinuerlig import og den finnes også på Scenekunst.no.
  • Automatiske importer av repertoardatabaser.  Vi har gjennomført tre slike importer: Oslo Nye Teater, Trøndelag Teater, og Den Nationale Scene
  • Danse- og teatersentrums tidligere database Scenekunstdatabasen. Scenekunstdatabasen inneholdt litt under 4000 objekter og disse ble importert da Scenewebdatabasen var implementert og var dermed vårt innholdsmessige utgangspunkt da vi startet registreringsarbeidet sommeren 2010.
  • Dokumentasjons- og promoteringsvideoer.
  • Forsknings- og evalueringsrapporter.
  • Innsendt materiale fra brukere av Sceneweb.no (tilbakemeldingsknappene som finnes på alle sidene på hjemmesiden vår).
  • Internettsider med copyrightlisens. Her har vi inngått avtaler med eier, enten eier av siden (som ved hjemmesiden til en kunster, et kompani, et teater, et arkiv, et bibliotek eller et museum) eller med skribent av artikler i nettleksikon (som f.eks. Store Norske Leksikon).
  • Internettsider med frie lisenser (f.eks. Wikipedia, Wikimedia, og deler av DigitaltMuseum, Nasjonalbiblioteket og Store Norske Leksikon).
  • Litteratur om norsk scenekunst.
  • Privatarkiver levert direkte til oss (Det Motsatte Prosjekt, Perleporten Teatergruppe, Passage Nord Project, Elsa Kvamme, Tramteatret, Helge Reistad m.fl.).
  • Programmer; forestillingsprogrammer, festivalprogrammer, sesongprogrammer.
  • Repertoaroversikter, bilder o.a. materiale tilsendt oss direkte fra institusjoner, kompanier og enkeltgrupper.
  • Samarbeid med Nasjonalbiblioteket.
  • Samarbeid med privatarkiver hvor eier selv registrerer sitt arkiv (f.eks. Margareta Hruza og Einar Dahl).
  • Samarbeid med privatarkiv hvor vi registrerer deres digitaliserte materiale (f.eks. DEXTRAphoto).
  • Scenekunstorganisasjoner som selv legger inn sitt arkiv (f.eks. Kunstbanken Hedmark Kunstsenter og Grenland Friteater).
  • Årsrapporter.