Alle innlegg av sceneweb

Stamsundundersøkelsene og turisten

I 2014 startet Sceneweb arbeidet med å registrere Baktruppens digitaliserte arkiv. Arbeidet ble ferdigstilt i 2016, og nå ligger store deler av materialet fra Baktruppens utrolige kunstnerskap i Scenewebdatabasen. Det har vært veldig inspirerende å fått lov til å dykke ned i dette arkivet, og det er mange godbiter og gode minner som vi har kommet over. Vi vil anbefale alle om å ta en titt på det som ligger åpent og tilgjengelig. Vi ønsker avslutningsvis å trekke frem en av våre favoritter, som er Stamsundundersøkelsene og Turisten.

Bakgrunnen for Stamsundundersøkelsene og Turisten, som fant sted i 2003, var at Baktruppen ble invitert av Kunst i Nordland for å gjøre et kunstprosjekt i Stamsund. Denne invitasjonen førte frem til Stamsundundersøkelsene i mai 2003, der Baktruppen inviterte inn alle Stamsundværingene til en omfattende meningsmåling.

Dette stod på invitasjonen:

Alle innbyggere i Stamsund over 16 år inviteres herved til å delta i en unik meningsmåling. Undersøkelsen ønsker å samle et bredt spekter av meninger og betraktinger, og gi deg anledning til å sette fokus på det du mener er viktig. Samtlige meninger, erfaringer eller forventinger vil være avgjørende i arbeidet med å skape et miniatyrbilde av Stamsunds identitet. Dette «bildet» vil være en betydningsfullt dokument på en tid, et sted og en tilstand, og det er opp til deg hvordan det skal se ut!  Her kan du se hele invitasjonen.

Alle som deltok i meningsmålingen var med i trekningen av en Syden-tur for to personer, og her var den heldige vinneren:

Fotografi_av_Baktruppens_performance_Stamsundunderskelsen__Turisten_(20032004)

Som en del av performancen kom Baktruppen tilbake til Stamsund ett år senere for å overrekke det «bildet» som ble dannet gjennom undersøkelsen. Da Baktruppen kom tilbake i 2004 hadde de bearbeidet datamaterialet, og det «bildet» som hadde blitt dannet gjennom meningsmålingen var at Stamsundværingene ønsket seg en kino.  Baktruppen mente at de ikke kunne overrekke dem en kino, og gav dem i stedet en to og en halv meter høy granskulptur laget av Trond Solberg.

Fotografi_av_Baktruppens_performance_Stamsundunderskelsen__Turisten_(20032004)-2Fotografi_av_Baktruppens_performance_Stamsundunderskelsen__Turisten_(20032004)-3Fotografi_av_Baktruppens_performance_Stamsundunderskelsen__Turisten_(20032004)-6Fotografi_av_Baktruppens_performance_Stamsundunderskelsen__Turisten_(20032004)-5

Baktruppens intensjoner var å senke skulpturen i havet. Men 95 prosent av befolkningen stemte for å få beholde den. Dermed fikk folket både viljen sin – og kunsten. De døpte ham Turisten.

Og hva passer vel bedre enn å avslutte denne flotte hendelsen med et bilde av Baktruppen selv i bildet med tittel «Baktruppen i norsk bakgrunn».

Fotografi_av_Baktruppens_performance_Stamsundunderskelsen__Turisten_(20032004)-4

Takk til alle som har bidratt til å muliggjøre at vi har klart å samle nok midler til å arkivere og formidle historiene til Baktruppen. Takk til Baktruppen for at dere overrakte arkivet deres til Sceneweb.

Her kan dere se eksempel på spørreskjema, og her kan dere se alle resultat fra undersøkelsen.

 

Advertisements

BAKTRUPPENS TID SOM PEER GYNT

new_name

Den 02.03.93 endret (daværende) BAK-truppen navn til Peer Gynt. Navneendringen ble utført på 365 postkort  med Elvis frimerke fra New Jersey.

I Baktruppens perioden som Peer produserte de fem ulike versjoner basert på Henrik Ibsens verk «Peer Gynt».  Versjon I: Peer du lügst. Ja! ble vist i Frankfurt. Versjon II: kalt Peer du lyver. Ja!, ble vist i Bergen. Versjon III: Peer you’re lying. Yes! ble vist i Zürich. Versjon IV: Peer du lügst. Ja! ble vist i Frankfurt og Berlin. Versjon V: Peer, you’re lying. Yes! ble vist i Antwerpen.  Det hele endte i en sammenfatning av disse fem versjonene i en sjette produksjon i 1994:  Super-Per. 

Baktruppen skrev følgende om produksjonen på en flyer:

«I februar 1993 skiftet BAK-TRUPPEN navn til Peer Gynt. Dette ble kunngjort på blå postkort sendt fra Amerika. Omtrent samtidig kjøpte Peer Gynt azurblå kontaktlinser og dro til Palermo, Sicilia. Der lagde han en video, «Bruksanvisningen», og ble avfotografert som familie. Så dro Peer Gynt til Frankfurt og lagde sin første versjon av «Peer, du lyver. Ja!», et erotisk opplysningsshow. Gulvet ble malt rosa og temperaturen steg og sank mens Peer Gynt forklarte hva som skjer med kroppen når man har sex.

Peer Gynt dro hjem til Bergen og møtte Bøygen, et slimete og usynlig vesen. Han solgte bruktbiler og forsøkte med de azurblå øynene sine å vinne kundens tillit. Dette var «Peer, du lyver. Ja!» andre versjon.

Han lengtet til Amerika, men dro til Zurich og lagde tredje versjon av «Peer, du lyver. Ja!» med undertittel «I 1997 blir Hong Kong innlemmet i Kina». For å orientere seg bedre i dette nøytrale landskapet hadde Peer Gynt med seg en radar, og hver gang noe kom inn i alarmsonen hans skiftet scenen. I Zurich kjøpte Peer Gynt en kanon.

Han ble så sendt på oppdrag fra det norske Utenriksdepartementet til Berlin for å lage enda en versjon av «Peer, du lyver. Ja!». Han forsøkte å lage folkloristiske danser, men lignet mer på Jimi Hendrix. Scenen gikk rundt og rundt, men publikum satt helt stille og hørte Peer Gynt forklare dem alt som har skjedd siden siste istid.

Peer Gynt ble invitert til Antwerpen for å åpne et institutt for lykkelighetsforskning, og dette ble «Peer, du lyver. Ja!» femte versjon. Han sendte opp raketter og lagde band, akkurat som Beatles, og feiret i flere dager.»

Slik så det ut når Peer spilte  Peer you’re lying. Yes! på forestillingen 31. aug 1993 spilt på RoteFabrik (Zürcher Theater Spektakel)  under Zürcher Theater Spektakel illustrert av avistegneren Amy Bollag:

This slideshow requires JavaScript.

Baktruppen la ned sin virksomhet 1.mars 2011 etter 25 års aktivitet. De etterlot seg et stort arkiv som de overleverte til Nasjonalbiblioteket få uker etter nedleggelsen. Før dette var arkivet innom Sceneweb for digitalisering. Sceneweb startet i 2014 en kronerulling for å ferdigstille arbeidet med å registrere og tilgjengeliggjøring det digitale arkivet i Sceneweb. I dag dekker disse pengegavene og våre egne midler 100 % av arbeidet.  Takk til alle som har bidratt – Baktruppens arbeid blir tilgjengeliggjort på sceneweb.no fortløpende etterhvert som det registreres i databasen.

 

ARKIVERT: Når vi døde våkner

 

wwda.jpg
Foto fra Når vi døde våkner av Baktruppen. På bildet Tone Avenstroup, Ingvild Holm, ukjent, Hans Petter Dahl, Trine Falch, ukjent.

Endelig har vi startet opp igjen arbeidet med å registrere Baktruppens digitale arkiv inn i Sceneweb, og nå ligger hele det digitaliserte materiale knyttet til produksjonen Når vi døde våkner inne i Scenewebdatabase. Når vi døde våkner hadde premiere 10.januar 1990 på Teater Druzhba i Tbilisi, hovedstaden i Georgia. Premieren i Georgia var tenkt som en start på en stor turné i Sentral-Asia og de skulle spille 5 ganger i Tbilisi. Men det ble bare to forestillinger på Teater Druzhba. Sovjetunionen var på vei til å bli oppløst, og som en daværende unionsrepublikk i Sovjetunionen var det en urolig tid i Georgia. Tone Avenstroup beskriver i en epost til Sceneweb hvordan dagene i Tbilisi var for Baktruppen:

«Det var meningen at vi skulle spille 5 ganger, men på grunn av situasjonen ble teateret, som var russisk, stengt. Det var generalstreik, folk gikk ut på gata i stedet for i teater. Sovjet-staten var i oppløsning, over oss så vi jagerfly fra Moskva på vei til Aserbajdsjan, de siste krampetrekninger. Baktruppens medlemmer ble ved hjelp av tolken vår flyttet fra det internasjonale hotellet og innlosjert i private hjem hvor det var sikrere å bo. Der nøt vi den georgiske gjestfriheten resten av oppholdet»

Av andre årsaker ble det heller ingen turné i Sentral-Asia, men Baktruppen gjestet Europa med produksjonen som ble spilt i Sveits, Belgia, Tyskland, Nederland, Kroatia og Spania. Den ble også spilt flere steder i Norge; både Bergen og Oslo, men også mindre steder som blant annet Milepelen Kulturhus i Nord-Odal (en liten kommune i Hedmark). Når vi døde våkner ble godt mottatt, men det gjennomgående i alle anmeldelsene er teaterkritikernes møte med et teateruttrykk som ikke skaper mening i tradisjonell forstand. Journalisten Even Finsrud fra lokalavisen Glåmodalen hadde et pragmatisk møte med det nye teateruttrykket, og han skriver i sin anmeldelse etter forestillingen på Milepelen Kulturhus«De som hadde ventet seg Ibsen, ble nok skuffet. I slikt teater er ikke historien viktig. Det er rett og slett ikke noen historie. Vi får bruddstykker av dialog, umotivert skrik, underlige bevegelser, snåle mekaniske lydmaskiner, tegninger på golvet og mye rart. Man må komme med et åpent sinn og prøve å være mottagelig for alle inntrykkene».  Les utdrag fra flere anmeldelser her.

trikkehallen.jpg
Foto av Baktruppen i forbindelse med produksjonen Når vi døde våkner. På fotografiet: Worm Winther, Trine Falch, Gurå Mathiesen, Øyvind Berg, Jørgen Knudsen, Tone Avenstroup, Ingvild Holm, Hans Petter Dahl.

 

Men var det hele så meningsløst? Dette skriver Baktruppen selv om forestillingen: «BAK-TRUPPENS forestilling ”Når vi døde våkner” er en omskrivning av Henrik Ibsens drama fra 1899. Det er BAK-TRUPPENS femte produksjon, og kan sees på som et tidsmessig svar på Ibsens victorianske dødebok. Grunnteksten veves sammen med nyskrevet tekst. Beslektede myter som f.eks Orpheus og Eurydike utvider og kommenterer det opprinnelige materialet. Tidsforløp og tendens er forandret i forhold til Ibsens original». Se hele uttalelsen fra Baktruppen her. Du kan også se filmopptak av forestillingen her

Baktruppen la ned sin virksomhet 1.mars 2011 etter 25 års aktivitet. De etterlot seg et stort arkiv som de overleverte til Nasjonalbiblioteket få uker etter nedleggelsen. Før dette var arkivet innom Sceneweb for digitalisering. Sceneweb startet i 2014 en kronerulling for å ferdigstille arbeidet med å registrere og tilgjengeliggjøring det digitale arkivet i Sceneweb. Per d.d. dekker disse pengegavene og våre egne midler 50 % av arbeidet. Arbeidet med Når vi døde våkner er finansiert av pengegavene fra kronerullingen. Takk til alle som har bidratt! Det er fortsatt mulig å støtte arbeidet. Gi en donasjon her.

EN OMTALE FRA JUDITH MALINAS ENESTE BESØK I NORGE

Refleksjon fra Living Theaters workshop på Grusomhetens teater i 2011- publisert i Tidskriftet Drama samme år. Judith Malina døde i april 2015 og i den anledning har vi fått tillatelse til å publisere en redigert versjon av artikkelen fra Judith Malinas eneste besøk i Norge. Skrevet av den gang masterstudent i Teatervitenskap Hege Knarvik Sande


IMG_2627



– Hvordan kan vi bli kvitt undertrykkelse? spør The Living Theatre. 64 år etter at den revolusjonerende teatergruppen ble dannet, kom lederen og teaterlegenden Judith Malina for første gang til Norge.

Den New York-baserte teatergruppen ble dannet i 1947 av Judith Malina og Julian Beck. The Living Theatre har skapt over 100 produksjoner og turnert i store deler av verden. 64 år senere kom altså Judith Malina, sammen med sine to kollegaer Tom Walker og Brad Burgess, for første gang til Norge for å holde workshop i regi av Grusomhetens Teater. Det var teaterhistorie som utspilte seg på Grusomhetens teater i Oslo 15. og 16. mai. Vi som fikk være med, enten som deltakere eller tilskuere, fikk et grunnleggende innblikk i The Living Theatres metodiske og visjonære arbeid.

Det revolusjonerende teater

The Living Theatre ble skapt under visjonen om et ikke-institusjonelt og antikonvensjonelt teater. Inspirert av blant annet eksistensialisme, østlige teatertradisjoner, teaterfornyere som Brecht, Artaud og Grotowski, skapte de et revolusjonerende teater forankret i pasifistiske og anarkistiske idealer. Visjonen var å skape radikal sosial og politisk forandring.

The Living Theatre skulle med dets politiske og revolusjonerende teater bli en av de viktigste representanter og utviklere av avantgardeteater. De står omtalt i de fleste teaterhistoriebøker som et av de aller første gruppeteatrene som redefinerte teatret både i form og innhold.

ws_paradisenow3

 

Det nye teatrale uttrykket

Redefineringen kom til uttrykk i The Living Theatres kollektive teaterorganisering, og gjennom det nye teatrale uttrykket. Det var ikke lenger den narrative fortelling som stod i fokus. Formen var fragmentert, og uttrykket ble skapt gjennom skuespillernes fysiske og kroppslige tilstedeværelse; et fysisk uttrykk som gruppen i felleskap frambrakte gjennom gruppedynamiske øvelser.

The Living Theatre videreførte den nye teaterpraksisen til Europa på sine årelange turneer på 60-tallet. De var til stor inspirasjon for gruppeteatrene som oppstod her i denne perioden. De medvirket også til utviklingen av den moderne dramapedagogikk, som ble sterkt inspirert av avantgarde-teatrets gruppedynamiske metodikk.

Din personlige sannhet

The Living Theatre ble inspirert av Piscator og Brecht som ønsker å sette det konvensjonelle teatret på hodet. På lignende vis ønsket The Living Theatre å revolusjonere. Malina forteller (på workshopen) at The Living Theatre er imot oppfatningen om skuespillergeniet, da skuespillergeniets eneste formål er å bli beundret. De ønsker at skuespilleren og teatret skal gjøre noe med og si noe til publikum.  – Dette kan bare skje ved engasjerte skuespillere som virkelig har noe på hjertet, sier Malina.

Workshopens mål er at deltakerne skal finne sin personlige sannhet. En sannhet som man i følge Malina kan oppdage gjennom de gruppedynamiske øvelsene som The Living Theatre har utviklet opp gjennom årene.

Politisk engasjement

Etter øvelsessekvensen setter alle deltakerne seg i en ring sammen med Judith Malina og hennes kollegaer. Man skal i felleskap komme frem til temaet for visningen som skal skje neste kveld under navnet A day in the life of Oslo. Diskusjonen som utspiller seg er en politisk og engasjert diskusjon der alle skuespillerne viser interesse og engasjement rundt samfunnsproblematikk i Norge.  De kommer frem til fire temaer; ”Norge i krig”, ”Kvinnerollen”, ”Galskap” og ”Vær deg selv hvis du kan”. Skuespillerne fordeler seg så i mindre grupper, hvor de under veiledning fra The Living Theatre skaper en sekvens rundt det valgte temaet.

Sekvensene ble så satt sammen til en helhet, som ble vist på Grusomhetens Teater mandag 16. mai foran et åpent publikum.

IMG_2645

 

Transformasjonen

Man kunne tydelig se gjennom visningen det prosessuelle og ritualistiske fokuset som The Living Theatre har. The Living Theatre er sterkt inspirert av østens mytiske og spirituelle ritualer. Antropologen Van Gennep forsket allerede i 1908 på ritualer, og karakteriserte disses kvalitet som ”rites of passage”. Gjennom deltakelse i et ritual separeres man fra sin tidligere tilstand, og gjennomgår en prosess der man transformeres inn i en ny virkelighet. Ritualet har altså en transformerende effekt. The Living Theatre tror på teatrets transformerende effekt. Gjennom den teatrale prosessen skal ikke bare skuespilleren finne sin personlige sannhet, men også publikums. Dette forklarer det tydelige fokuset The Living Theatre har mot publikum i både de gruppedynamiske øvelsene, og i forestillingene sine. Skillet mellom scene og sal har forsvunnet.

Troen på teatret

Judith

Når Judith Malina samtaler med publikum etter visningen kan man ikke unngå å legge merke til at denden 86 år gamle damen prater som om hun var en ung revolusjonær.

I hennes tydelig tale om The Living Theatres visjoner og ideer er det lett å se at det er livsverket sitt hun snakker om.

 

Mitt møte med The Living Theatre har først og fremst vært et innblikk i teaterhistorien. Men jeg må allikevel si meg imponert over The Living Theatres sterke lidenskap. Fortsatt den dag i dag lager de avantgardeteater, med en sterk tro på at man gjennom kollektiv kreativitet kan skape et teater som kan ha en transformerende effekt på mennesket og hele samfunnsorden.

– Hvordan kan vi bli kvitt undertrykkelse? spør Malina og konkluderer:

– Vi må alle delta i søken etter å få forandring.

Judith Malinas personlige sannhet er visjonen om et samfunn uten hierarki og undertrykkelse, og hun tror fortsatt at det kan skje på fredelig vis gjennom teatrets forvandlende kraft.

 

Litteratur:

Innes, Christopher. 2005, Avant Garde Theatre 1892-1992, Routledge, London og New York.

Braanaas Nils. 2008, Drama Pedagogisk Historie og Teori, 5. Utg., Tapir Akademiske forlag, Trondheim.

The Living Theater www.livingtheatre.org , 01.08.11

Fakta: The Living Theatre

  • Grunnlagt 1947 i New York av Judith Malina – elev av teaterlegenden Erwin Piscator – og hennes ektemann Julian Beck, abstrakt ekspresjonistisk billedkunstner.
  • På grunn av problemer med skattemyndighetene i USA reiste de på en årelang turne i Europa på 60-tallet.
  • De utfordrets sin samtids tabulagte områder, noe som førte til at de opp til flere ganger ble arrestert både i USA og resten av verden.
  • Julian Beck døde i 1985, da ble Hanon Reznikov co-direktør sammen med Judith Malina. Han ble også senere hennes andre ektemann.
  • Først etter Becks død åpnet The Living Theatre en fast teaterscene i New York. Men de fortsatte å turnere rundt i verden.
  • Hanon Reznikov døde i 2008, men The Living Theatre og Judith Malina er fortsatt aktuelle i dag med forestillinger på sitt  teater i 21 Clinton Street, New York. I tillegg holder de jevnlig workshoper i USA og i resten av verden.
  • Judith Malina døde i april 2015.

ARKIVERT: Germania Tod in Berlin!

flyer_germania_baktruppen_omfu p18

Nå ligger alt arkivmaterialet Baktruppen hadde om forestillingen Germania Tod in Berlin inne i Scenewebdatabasen. Her finner dere: anmeldelser med tilgjengelige utdrag, fotografier, tekniske skisser, prosjektbeskrivelse, pressemeldinger og et utvalg avisnotiser. Det er et ærefullt oppdrag å få lov til å fordype seg ned i et kunsterskap som Baktruppens. Ikke bare er det veldig kunnskapsrikt – det er også svært underholdene. Vi har selvsagt lyst til å dele noen av høydepunktene med dere.

30. mai 1990 står det skrevet en ganske sarkastisk notis i Bergens Tidende. Skribenten skriver:   «At ingen blir profet i egen by, er selvfølgelig bare vrøvl. Bergen er godt nok bevis for det. Få byer i den vestlige sivilasjonen kan oppvise tilsvarende mange profeter fra egne rekker. Noe helt annet er det å bli profet i fremmed by, noe BAK-truppen fikk smertelig erfare i helgen. Etter entusiastiske heiarop fra familie og venner på Verftet natt til torsdag, dro byens stolte avant-garde trupp til Experimenta-festivalen i Frankfurt, der de spilte for fulle hus både lørdag og søndag. Begge dagene ble de møtt av en unison buing, men lot seg ikke knekke av det, og sto forestillingen fullt ut. Da de optimistisk gikk inn på scenen for å motta applausen, ble de møtt av en øredøvende stillhet. De som måtte tro at vi tar denne historien med bare for å være ondskapsfulle, tar feil. Vi gjør det bare for å minne festspill-publikummet om at obligatoriske bravo-rop og stående applaus ikke nødvendigvis er så kontinentalt som mange synes å tro»

Dagen etter stod denne notisen i samme avis: 

swdownload-38

APPLAUS!

 

BAKTRUPPEN – på innsiden av SCENEWEB

Baktruppen

Vi har startet arbeidet med å ferdigregistrere Baktruppens arkiv inn Scenewebdatabasen. Dette er et arbeid som vi har hatt mulighet til å starte på som følge av de gavene vi mottok fra et knippe teaterentusiaster i kronerullingsaksjonen vi startet før jul. Tusen takk for gavene – det er dere entusiaster som holder liv i den norske kulturarven.

Baktruppens arkiv er omfattende og inneholder et rikt materiale og vi valgte å starte med den produksjonen som regnes for å være Baktruppens internasjonale gjennombrudd, Germania Tod in Berlin fra 1989. Produksjonen var basert på Heiner Müllers dramatiske tekst av samme navn – og produksjonen ble vist på viktige festivaler og arenaer i Europa: Odense, Amsterdam, Frankfurt, Helsinki, Zürich, Brüssel, Berlin. Produksjonen hadde sin urpremiere på Henie Onstad Kunstsenter i anledning utstillingen Fotografi – 150 år 15. april 1989. Nå ligger alle anmeldelsene om produksjonen som Baktruppen hadde i sitt arkiv inne i Scenewebdatabasen. Disse anmeldelsene er ikke tilgjengelige for offentligheten på grunn av skribentens rettigheter, men er det noen som er interessert å lese anmeldelsene i sin helhet kan man ta kontakt med redaksjon@sceneweb.no og avtale et besøk på vårt kontor. Her har vi en gjestemaskin som gir deg tilgang til innsiden av Sceneweb.

Vi ønsker å dele noen utdrag fra anmeldelsene med dere. Noen er begeistret – andre ikke så begeistret. Germania Tod in Berlin var en produksjon som berørte:

Heikki Eteläpää, Heiner Müller er forsvunnet i Kateterteater06.september 1990, Uusi Suomi (Finland): «Dette må være avantgarde, som prøver å komme ut av teatervanemessighet og kanskje samtidig prøver å finne noe nytt. Men uanstrengt, flat, amatøraktig – altså svært deprimerende»

Rolf Dorset, Tidsåndens nye klæder, ukjent utgiver og publiseringsdato (Danmark): «Lidt lysbilleder, lidt provokation, lidt saxofon, fastfrosne tableauer, lidt ironi, lidt spleen der munder ud i budskabet om, at verden hører opportunisterne til, nogle abstrakte handlinger udført med den selvhøytidelighed som er genrens mest nærligende faldgrubbe»

Jukka Kajava, Da hora ble jomfru, 06.09 1990, Helsingin Sanomat (Finland): «Publikum utfordres til dialog, ikke til å snakke, men til å tenke videre. Til å tenke seg kuler plasser på en vekt og avskåret hår, – man assosierer til krigens følger, tvangslogikk, en falsk tidsforståelse og total moralsk destruksjon»

Ingvild Horn, Ironisk om historien14.09.1990, Bergensavisen (BA): «Ved å bruke bilder, musikk og brokker av tekst som usammenhengende fragmenter ga BAK-truppen uttrykk for en forståelse av tilværelsen, samfunnet og historien som noe svært sammensatt, komplisert og konfliktfylt. Formen var så avgjort med på å gi innholdet. En kritikk av vår tradisjonelle, forenklede helhetsforståelse av virkeligheten – historien og samtiden»

Janne Kjellberg, Tekstcollage, 19.04.1989, Klassekampen:  «I Germania Tod in Berlin» som den ble vist på Høvikodden savnes den konkrete historiske og kulturelle bakgrunnen for uttrykket som er sprengstoffet hos Heiner Müller. Som en første presentasjon av Müller er forestillingen likevel dristig»

Janne Aass, Øst-tysk teater – også i Bergen, 15.09,1989, Klassekampen: «Det er snakk om generalstreik, revolusjon, fengsel, sjokkeffekter, generelt gruoppvekkende dystre situasjoner moderne teater ofte svømmer over i og som kan medføre av publikum stenger av. BAK-truppen derimot har noe fandenivoldskt humorøst ved seg og mestrer det».

Adrian Müller, Norsk anti-skuespill, ukjent utgiver og publikasjonsdato: «Det som hos Müller fremdeles minner om diskursive sammenhenger, oppløses i enkeltpartikler. Det jobbes med bildeprojeksjoner, musikk (Bach og Grieg, fremmedgjort) og elektronisk forsterket – feiret – støy. Denne optisk og akustisk berikete tekstdemonstrasjon ender med setningen «opportunism grows»»

Forfatter med initialene FDC, To gonger norsk teater i Bruzzle 9021.september 1990, Gazet van Antwerpen: «Det opprinnelege stykket er sterkt nedkorta og har vorte omforma til ein visuell dramaturgi med lite tekst (hovudsakleg på engelsk), til eit fascinerande lyd- og lysspel med blinkande lamper som om det gjaldt å stoppe tida. Absurde bilete blir like absurd kommentert, heilt til ein blind skodespelar til og med let hovudet sitt projisere med eit baloptikon. Med stundom noko forstyrrande avbrot blir til ulike tider forskjellige tekstar fortalde, avbrotne av en saksofon eller av Bach med etterklangar av ein elg».

Foto:

Fotografi av Baktruppen i Berlin (1989) i forbindelse med produksjon Germania Tod in Berlin (1989). På bildet: (fra høyre) Worm Winther, Tone Avenstroup, Øyvind Berg, Jørgen Knudsen, Eirik Balke, Hans Petter Dahl, Trine Falch.

Kilde: Baktruppens arkiv. Giver: Baktruppen. 04.03.2011

DE SMÅ HISTORIENE I NORSK SCENEKUNSTHISTORIE

lysmester

Høsten 2014 startet vi arbeidet med importen av repertoardatabasen til Trøndelag Teater. Det ble da liggende over 800 produksjoner i databasen.  Dataene fra repertoardatabasen var av svært varierende kvalitet, noe som gjorde at vi må godkjenne hver produksjon manuelt før de legges inn i databasen og ut på nett.  Dette arbeidet er meget tidskrevende.  Men, det byr på en unik kunnskap og forståelse av historien til Trøndelag Teater. Hvor man ut fra en mengde data får innblikk i også de små historiene ved teatret.

Det er spesielt ett navn som vi har støtt på gjentatte ganger; lysmester Oscar Ottesen. Navnet Oscar Ottesen dukker opp ved Trøndelag Teatrets første produksjon Kvinnene på Niskavuori i instruksjon av Henry Gleditsch i 1937. Ottesen er etter dette registret ved de fleste av teatrets produksjoner, helt frem til det som trolig er hans siste forestilling som lysmester; Sommer i Tydal i regi av Henny Mürer i1972.

FTTF.SCH.K.004594.01.

Dataene om Oscar Ottesen i scenewebdatabasen viser en historie om en lysmester med en lang og tro karriere ved teatret, men utover dette er det ikke skrevet mye om han i teaterhistoriebøkene. I en historiebok blir det naturlig nok ikke rom for de små historiene – men det gjør det i Sceneweb. Sceneweb er et digitalt arkiv som rommer både store og små historier – og har nettopp som mål å dokumentere alle sider ved norsk scenekunsthistorie.

Hvis det er noen av dere som leser dette innlegget som har mer informasjon om Oscar Ottesen så send det gjerne inn til redaksjon@sceneweb.no. På denne måten hjelper dere oss med å fylle de små, men betydelige historiene i norsk scenekunsthistorie med innhold.

Foto 1: Det Norske Teatret: kontrollbord for lysanlegg av fotograf; Atelier Rude, 1965, Eier: http://www.oslomuseum.no

Foto 2: Lysmester Oscar H. Ottesen, 1941, Fotograf: Schrøder.Eier: Schrøderarkivet/Sverresborg Trøndelag Folkemuseum

 

GLEDITSCH HEISER IKKE FLAGG FOR NAZISTENE

henrettet

– TRØNDELAG TEATERS KRIGSHISTORIE DEL 3

Publikumsboikott var en sentral del av Henry Gleditschs motstandskamp mot nazistene under andre verdenskrig. I boken  Henry Gleditsch, skuespiller, teatergründer, motstandsmann skriver Thoralf Berg (2007) om den gangen Gleditsch satte igang en publikumsboikott av sitt eget teater ved et tysk gjestespill.   Det første Gleditsch gjorde ved ankomsten av gjestespillet var å gi alle ved teatret ferie. Det var altså knapt personal igjen for å ta imot de tyske scenekunstnerne.  Gleditsch gjorde også alt for at det ikke skulle komme publikum til gjestespillet. Det ble derfor stor uro blant Gleditsch medsammensvorne når det viste seg at billettene til den første forestillingen ble utsolgt. Alle ble urolig, alle, unntatt Henry Gleditsch.

Thoralf Berg skriver:

«Men da det nærmet seg forestilling , satt kun et fåtallig publikum på sine plasser. Det dreide seg om en håndfull av byens nazistiske notabiliteter og andre inviterte. Fem minutter før teppe skulle gå opp, var salen fortsatt like glissent besatt. Den tyske teatersjefen kontaktet Gleditsch:

”Hva betyr dette? Er ikke alle billettene solgt?”

”Jo”, kunne Gleditsch smilende bekrefte. ”Fullt hus og rød lykt”!

”Men hvor er publikum? Forestillingen må utsettes slik at det kan fremskaffes tyske soldater til å fylle salen!”

”Nei”, svarte Gleditsch. ”Det er umulig! Billettene er solgt! Solgte plasser kan ikke belegges av publikummere som ikke har billett. Kun publikummere med gyldig billett kan innta plassene.» Til fastsatt tidspunkt gikk teppet opp, og første akt ble spilt nesten uten publikum. I pausen ankom tyske soldater teatret, utkommandert til å gjøre teatertjeneste gjennom andre akt» (Berg, 2007: 74).

Henry Gleditsch hadde nemlig fått alle tannlegene i Trondheim til å kjøpe opp alle teaterbillettene, med den hensikt at de ikke skulle bruke dem. Hendelsen fikk etterfølger og Gleditsch fikk en irettesettelse fra myndighetene på den dårlige mottakelsen av det tyske gjestespillet. Etter det tyske gjestespillet hadde Gleditsch et behov for å understreke at teatret ikke støtter okkupasjonsmakten, og han arrangerte derfor en Norsk Aften som en hyllest til den norske kulturarven. Dette var ikke den eneste gangen han arrangerte publikumsboikott, eller spontane norske aftener.

naziflagg

Heis flagg for Vidkun Quisling!

At Gleditsch var i nazistenes søkelys er ikke så rart.  Thoralf Berg (2007) skriver at mens de andre teatersjefene ved norske teatre prøvde å finne en måte å drive vanlig teaterdrift på, så valgte Gleditsch å opponere og demonstrere.  Samtidig befant nettopp Gleditsch seg i en gunstig posisjon ved å være svært godt likt i Trondheim.  Han hadde mange venner og et godt nettverk. Av den grunn tålte nok tyskerne mye fra Gleditsch fordi de ønsket å bevare et tilsynelatende godt forhold til trønderne.

En av de siste sakene Gleditsch hadde med tyskerne var pålegget om at alle offentlige institusjoner skulle heise flagg når Vidkun Quisling kom til Trondheim høsten 1941. Tyskerne visste av erfaring at Gleditsch kom til å lure seg unna og de tok derfor ekstra kontakt med Trøndelag Teater for å passe på at Gleditsch fulgte opp. Gleditschs umiddelbare svar var at Trøndelag Teater ikke kunne heise flagg for Quisling fordi flaggstengene tilhørte Theatercafeen som holdt til i samme bygning, og siden Theatercafeen ikke var en offentlig institusjon ville ”(…) flaggstengene forbli stående uten flagg” (Berg, 2007:93).

Etter denne beskjeden ringte de lokale NS-myndigheten tilbake og sa at fylkesordføreren nå krevde at teatret skulle flagge. ”Det er umulig”, gjentok Gleditsch. Flaggstengene var dessverre blitt demontert og fjernet av teatrets maskinfolk. Flaggstengene var nemlig i stykker, og hadde behov for reparasjon.

Trøndelag Teater var derfor uten flagg og flaggstang.  Dette irriterte tyskerne som gjentatte ganger i året som forløp prøvde å pålegge teatret å skaffe seg flagg. Tilslutt sendte myndighetene et brev til teatersjefen i april 1942, hvor de sa at de kunne være behjelpelige til å skaffe flagg til Trøndelag Teater. Dette brevet besvarte ikke Gleditsch før i august. Gleditsch hadde ikke en intensjon om at Trøndelag Teater skulle heise flagg for nazistene. En liten sak – med en stor symboleffekt.

unntakstilstand

Sonofferet Gleditsch

6. oktober 1942 ble det innført unntakstilstand i Trondheim.  Fylkesfører Henrik Rogstad skulle velge ut ti personer som skulle skytes som represalier for alle de sabotasjeaksjonene som hadde skjedd i løpet av høsten, og Henry Gleditsch var en av dem tyskerne ønsker som sonoffer.

Alt var klart for premieren på Vildanden av Henrik Ibsen på Trøndelag Teater, hvor teatersjefen Gleditsch både instruerte og spilte Doktor Relling. Men samme kveld som generalprøven var gjennomført kom tyskerne for å hentet Gleditsch, og morgenen etter kunne man lese at Gleditsch og 9 andre var blitt skutt på Falsett på morgenen 7. oktober.

Trøndelag Teaters første teatersjef var død – og det eksisterte en bunnløs sorg ved teatret. Vildanden hadde premiere 20.oktober samme år, med Kristian Hefte i rollen som Doktor Relling.

Foto nr. 1: Bilde av alle sonofferne som ble henrettet på Falstad oktober 1942. Bilde eies av Trondheim byarkiv. 

Kilde: 

Berg, Thoralf (2007): Henry Gleditsch, skuespiller, teatergründer, motstandsmann, Communicatio Forlag AS, Trondheim                                                                                                                                                                         Øisanf, Ole (1962): Trøndelag Teater gjennom 25 år, Trøndelag teater, A. Holbæk Eriksen & Co. A.s, Trondheim

MOTSTANDSMANNEN

henry skuespiller

– TRØNDELAG TEATERS KRIGSHISTORIE DEL 2

Teatervirksomheten under andre verdenskrig ble sterkt regulert av okkupasjonsmakten, men skuespiller, instruktør, forfatter og teatersjef Henry Gleditsch hadde bestemt seg for å ikke gi etter – han skulle yte motstand der han kunne, og det klarte han inntil han ble skutt av tyskerne morgenen 7. oktober 1942.

Gleditsch motstandskamp på Trøndelag Teater kan i følge Thoralf Berg (2007) i boken Henry Gleditsch, skuespiller, teatergründer, motstandsmann, karakteriseres som en bevist forhalingsstrategi, hvor Gleditsch gjorde alt for å legge hindringer i veien for at okkupasjonsmaktens nye regler og forordringer skulle bli iverksatt raskt og effektivt.  Gleditsch irriterte nazistene. Uansett hva myndighetene bad han om hadde Gleditsch en motforestilling som skapte hindringer og lange prosesser.

Gleditsch var også synlig i opposisjonen mot myndighetene. Noe som ble svært tydelig våren 1941, da myndighetene kom med loven om at skuespillere ikke kunne nekte å spille offentlig på grunn av politiske årsaker, og loven om at alle norske teatre fra nå av måtte søke tillatelse for å kunne drive teatervirksomhet. Les mer om de nye lovene i blogg-innlegget: Den kortvarige lykken.  Gleditsch hadde en sentral rolle i begge disse to sakene. Innskrenkningen av skuespillernes frihet førte til en stor skuespillerstreik i mai, etter at noen skuespillere ved Nationaltheatret hadde fått yrkesforbud. Streiken endte i flere arrestasjoner og trusler om dødsstraff. Blant de arresterte var Henki Kolstad og Erik Melbye Brekke ved Trøndelag Teater. Gleditsch var en aktiv medspiller i å orkestrere steiken ved Trøndelag Teater.  Han bad alle de ansatte ved teatret om å streike – noe som må sies å være uvanlig sett fra en arbeidsgivers side.

teatersjef henry

Gleditsch sa dessuten opp stillingen sin som teatersjef våren 1941 på grunn av den sterke teaterreguleringen som oppstod med innføringen av lisensens for å drive norsk teatervirksomhet.  Trøndelag Teater måtte som et resultat av dette legge ned teatervirksomheten mai 1941. Forestillingen Lykken banker på av Ralph Benatzky og Hans Müller-Einigenble derfor bare spilt 2 ganger mai 1941. Gleditsch ble allikevel overtalt til å sette i gang med høstsesongen, og som det eneste norske teater sendte ikke Gleditsch inn Trøndelag Teater sin søknad om bevilgningslisens for å spille teater. Etter en lengre prosess hvor han forhandlet om kontrakten, sendte han inn en kortfattet søknad. Thoralf Berg skriver: ”Dagen etter sendte Gleditsch en meget kortfattet søknad om ”beviling til drift”, undertegnet ”Ærbødigst” (Berg, 2007: 90). Lykken banker på ble derfor satt opp igjen i september samme år.

Gleditsch brukte også publikumsboikott- av sitt eget teater, som en del av sin motstandsstrategien. Dette ble spesielt tydelig ved et tyskt gjestspill på Trøndelag Teater,  som var arrangert som en del av okkupasjonsmaktens kulturutveksling mellom Tyskland og Norge, hvor Gleditsch gjorde alt for at tyskerne ikke skulle føle seg velkommen.

Fortsettelse om Trøndelag Teaters krigsår følger

KILDE:

Berg, Thoralf (2007): Henry Gleditsch, skuespiller, teatergründer, motstandsmann, Communicatio Forlag AS, Trondheim

DEN KORTVARIGE LYKKEN

henry 3

– TRØNDELAG TEATERS KRIGSHISTORIE DEL 1

Historisk sett var det vanskelig å opprette et fast teater i Trondheim. Trondheim har en teaterhistorie og et teaterbygg som strekker seg helt tilbake til 1816. Men skuespilleren og pioneren Henry Gleditsch klarte å samle alle gode krefter i Trondheim, og fikk nok midler til at Trøndelag Teater 24. oktober 1937 igjen kunne åpnet dørene på det gamle teateret i Prinsens gate. På Nationalbiblioteket kan dere høre et radiointervju med Henry Gleditsch om hans kamp for et fast teater i Trondheim, hvor han erklærer sin kjærlighet for det gamle teatret hvor han selv debuterte som skuespiller i 1923.

Repertoaret ved teaterets første teatersesonger var i stor grad norsk dramatikk. Gleditsch uttrykte at han oppleve stor suksess med å sette opp forestillinger av norske dramatikere. De tre stykkene som var mest publikumsbesøkt i teatrets første sesonger ble alle spilt i 1938, og var: På solsiden av Helge Krog som spilte 66 forestillinger. Operetten Min søster og jeg av Georges Berr, Louis Verneuil, Ralph Benatzky som spilte 39 forestillinger, og sist Hvetebrødsdager av Noël Coward som spilte 43 forestillinger. Men selv om Trøndelag Teaters første teatersesonger var suksessfulle var lykken kortvarig. Allerede ved teatrets tredje sesong var andre verdenskrig i gang, og med okkupasjonen av Norge startet et mørkt kapittel i Trøndelag Teaters historie.

Teaterlover

Trøndelag Teater hadde nettopp hatt premiere på stykket Andersens av Johan Borgen (3. april), når tyskerne invaderte Norge 9.april 1940. All teatervirksomhet opphørte øyeblikkelig og forestillingen ble bare spilt 6 ganger. Det tok ikke mange uker før Henry Gleditsch hadde samlet sammen en tropp skuespillere som i slutten av mai satte opp Co-optimistenes vårrevy til kinopriser. Co-optimistene lagde en vårrevy, og en sommer/høstrevy.  Begge revyene ble vist til sammen 112 ganger, og var store suksesser i Trondheim. Henry Gleditsch hadde bestemt seg for at han skulle vise motstand mot tyskerne, og revyene hadde både patriotisk og et tydelig propagandistisk innhold mot okkupasjonsmakten. Nazistene la merke til Gleditsch motstand.

Teatervirksomhet i Norge ble strengt regulert i okkupasjonstiden. I desember 1940 begynte tyskeren å gripe direkte inn i teatrenes virksomhet. Nazistene plasserte NS representanter ved Trøndelag Teater for å overvåke og sensurere teatrets kunstneriske program, og de gikk gjennom hver dramatisktekst som skulle settes opp for å sensurere propaganda og motstand mot Tyskland og Nasjonal Samling. All dramatikk med et innhold som refererte til dagens politikk og krigssituasjon ble forbudt å spille. Det ble også forbudt å spille engelsk og amerikansk dramatikk, men man kunne til nød spille amerikansk dramatikk dersom stykket hadde en positiv moral (Øisanf, Ole 1962: 61-62). Skuespillerne fikk også beskjed om at dersom de av politiske årsaker nektet å utøve skuespilleryrket i en offentlig tilstelling ville de bli: “(..) nektet retten til å dyrke kunst i Norge” (Øisanf, Ole 1962:62). Teatervirksomheten ble sterkere og sterkere regulert og i mai 1941 kom forordringen fra ”Kultur – og folkeopplysningsdepartementet”, som sa at man hverken fikk lov til å drive teater eller utøve skuespilleryrket uten lov fra departementet (se bildet). Henry Gleditsch har i ettertiden blitt sett på som en stor motstandsmann under krigen og den 6. oktober 1942 ble han et av ti sonoffer som ble henrettet av nazistene på grunn av sin motstandskamp.

Fortsettelse om Trøndelag Teaters krigsår følger. 

Kilde:

  • Øisanf, Ole (1962): Trøndelag Teater gjennom 25 år, Trøndelag teater, A. Holbæk Eriksen & Co. A.s, Trondheim
  • Justisdepartementet (1942): Lover, Forordninger m.v. 1938 – 1941, Grøndahl & Søns Boktrykkeri, Oslo

VELKOMMEN TIL INNSIDEN

Scenekunst er øyeblikkets kunst og er helt avhengig av dokumentasjon for å bli bevart for fremtiden. Vi i Danse– og teatersentrum mener det er et stort behov for å samle historien om norsk scenekunst for å sikre at denne delen av den norske kulturarven blir bevart i sin helhet. Teaterarkivene i Norge inneholder uerstattelig informasjon som er sentral for vårt kollektive samfunnsminne og vår kulturelle identitet.  Å samle alle teaterarkivene i en database, vil styrke scenekunstfeltets plass og status som en del av kulturnasjonen Norge. Danse– og teatersentrum har derfor som privat aktør påtatt seg et nasjonalt ansvar for å skape et digitalt arkiv for arkivering og formidling av all norsk profesjonell scenekunst.  Vi skal i denne bloggen ta dere med på vårt arbeid med å samle hele den norske scenekunsthistorien i en database.