Kategoriarkiv: Ukategorisert

SNØHVIT

”Det var en gang en konge og en dronning som […] fikk en datter. Og hun var nettopp slik, rød og hvit i huden og med hår så sort som ibenholt.” begynner eventyret om ”Snøhvit”.

snow-white-and-the-seven-dwarfs-wallpaper-snow-white-and-the-seven-dwarfs-6496592-1024-768
Bilde fra Walt Disneys film fra 1937

Snøhvit” er et folkeeventyr som Brødrene Grimm publiserte første gang i deres eventyrsamling i 1812. I dag er ”Snøhvit” et av verdens mest kjente eventyr. Det er et eventyr om et magisk speil, et gifteple, en ond dronning , syv dverger og en jente som spiser et eple og sovner. Snøhvitt var en vakker prinsesse. Da Snøhvits mor døde, giftet hennes far, kongen,  seg igjen. Stemora til Snøhvit var sjalu på hennes skjønnhet. Hver dag spurte hun sitt magiske speil: ”Speil, speil på veggen der – hvem er vakrest i landet her?”. En dag svarer speilet at det er Snøhvit som er vakrest i landet. Da beordrer dronningen en jeger å ta med Snøhvit ut i skogen for å ta livet av henne. Han klarer ikke å drepe henne, men ber Snøhvit å løpe inn i skogen og aldri komme tilbake. Til dronningen sa han at han drepte Snøhvit. Dypt i skogen fant Snøhvit huset hvor dvergene bodde.

QueenSnowWhite
Bilde fra Walt Disneys film fra 1937

Neste gang dronningen spør speilet hvem som er vakrest i landet, svarer speilet at det er Snøhvit som fortsatt lever i de syv dvergenes hus. Dronningen blir rasende og forvandler seg til en gammel tiggerkvinne. Hun går til de syv dvergenes hus og gir et gifteple til Snøhvit. Snøhvit tar en bit og faller livløs om. De syv dvergene kommer akkurat tidsnok til å se den gamle tiggerkvinnen forlate huset. De jager henne til hun faller utfor et stup. Da de kommer hjem igjen er Snøhvit død. De syv dvergene legger Snøhvit i en glasskiste og våker over henne. Den eneste måten hun kan våkne opp er hvis hun får et kyss av prinsen. Til slutt kommer prinsen, kysser henne og de lever lykkelig alle sine dager.

De syv dverger fikk individuelle navn for første gang i en Broadwayproduksjon i 1912 og de fikk andre navn i Walt Disney’s film fra 1937.  De mest kjent navnene til dvergene er Minsten, Prosit, Lystig, Sinnataggen, Brille, Blygen og Søvnig.

Snow_white_1937_trailer_screenshot_(2)
Bilde fra Walt Disneys film fra 1937

Mange forskere har undersøkt opprinnelsen til dette eventyret. Ifølge Sander var Snøhvit basert på Margarete von Valdeck, den tyske grevinnen som ble forelsket i en prins som senere ble kongen av Spania. Margarets far og bestemor godkjente ikke forholdet og Margaret døde mysteriøst, det antas at hun ble forgiftet.  Ifølge Graham Anderson er Snøhvit basert på den romerske legenden Chione. Det er en historie om en kvinne som var så vakker at gudene Apollo og Mercury ble forelsket i henne. Gudinnen Diana var sjalu og hun skjøt Chione gjennom tungen med en pil. Tredje undersøkelse er av Karlheinz Bartels og han mener at Snøhvit var Maria Sophia Margarethe Catharina. Etter hennes mors død, ble hennes far, Philipp Christoph von und Erthal, gift på nytt med Claudia Elisabeth von Reichenstein. Hun likte ikke datteren til Erthal. Claudia Elisabeth fikk et speil som alltid fortalte sannheten om Maria Sophia. Det antas at hun fikk dette speilet cirka i år 1720. Dette speilet kan ses i Spessart-museet i Lohr slott i Tyskland, hvor Claudia Elisabeth von Reichenstein bodde. Det er 1.60 meter høyt. Speilet er ikke det eneste beviset på at det er opprinnelsen til eventyret om Snøhvit. På grunn av fattigdom antas det å ha bodd korte mennesker i dette området på denne tida som arbeidet i de trange gruvetunellene. Det antas at disse er dvergene fra eventyret om Snøhvit.

Eventyret er blitt dramatisert og spilt flere ganger i flere versjoner i Norge.

last ned
Plakat fra Oslo Nye Teater og Riksteatrets produksjon Snøhvit (2013) KILDE:
Oslo Nye Teater, 26.08.2013

I Scenewebdatabasen er det registrert forskjellige produksjoner. ” Snehvid ” (1914)  av  Den Nationale Scene er den første ”Snøhvit” vi har registrert. Den er en tradisjonell fremstilling av Brødrene Grimms eventyr .  ”Snøhvit” (2013) var en figurteaterproduksjon av Oslo Nye Teater i samarbeid med Riksteatret, den ble dramatisert av Torfinn Nag og med musikk av Kjetil Bjerkestrand. Også, ”Snehvit og de syv dvergene” (2001) av Riksteatret var en figurteaterversjon, i en dramatisering av Anderz Døving og Aksel-Otto Bull.

 Riksteatret har flere Snøhvit-produksjoner som er sendt på turné over hele landet, for eksempel ”Snehvit og de syv dvergene” (1983) og ”Snøhvit” (2013).

Et av de beste manusene basert på Brødrene Grims eventyr var ”Snevit” (2009) av Espen Aukan. I 2010 ble han nominert til den norske Ibsenprisen for sitt manuskript.

 

Snokvit-med-eplet-1128x637Foto: Gisle Bjørneby. På bilde: Charlotte Frogner.
Kilde: http://www.detnorsketeatret.no/framsyningar/snokvit

I disse dager spilles de to siste forestillingene av den nyeste versjon av eventyret, nemlig ”Snøkvit” på Det Norske Teatret. Produksjonen hadde premiere 7. oktober 2017. Den er en musikal av Maria Tryti Vennerød med spesialkomponert musikk av Julian Skar og i regi av Kjersti Haugen. Denne forestillingen er basert på, men helt annerledes enn, originaleventyret av Brødrene Grimm. Tryti Vennerøds historie handler om en prinsesse og hennes mor dronningen, en mor som ønsker seg en datter lik seg selv og som er ond mot sin egen datter for å oppnå dette. Hun vil at Snøhvit skal være pen og ren, smalere i midjen, og verdens vakreste prinsesse. Eplet i denne historien er et sannhetseple som prinsessens venn (gartnerens sønn) henter til henne. Eplet er blå i denne versjonen, ikke rød som i originalen. Og dvergene er kloakkarbeidere. Når Snøhvit spiser eplet ser hun plutselig sannheten om sin mor. Løgn og magi forsvinner og hennes mor blir en vanlig og omsorgsfull dame. Men Snøhvit dør. I denne historien våkner ikke Snøhvit av kysset fra prinsen, men av morens kyss.

Forestillingen er full av Unni Walstads fargerike scenografi. Hovedrollene spilles av Charlotte Frogner (Snøhvit) og Ingeborg Sundrehagen Raustøl (mor).

Snokvit-med-kjoleband-957x637Foto: Gisle Bjørneby. På bilde:Charlotte Frogner,Ingeborg Sundrehagen Raustøl. Kilde: http://www.detnorsketeatret.no/framsyningar/snokvit

Du kan finne mer om produksjonen”Snøkvit” her.

Snipp, snapp, snute, hvilken artikkel skal neste gang ute? 🙂

 

Kilder:

Spessart Museum, spessartmuseum.de, 08.02.2018., http://spessartmuseum.de/seiten/schneewittchen_engl.html

Sceneweb, sceneweb.no, 06.02.2018, http://www.sceneweb.no/nb/artwork/23412/Snehvit_og_de_syv_dvergene / http://www.sceneweb.no/nb/search?q=sn%C3%B8hvit&p=0&z=b9CgnjDqqN-eU2M05NRsPPPBd7UPpsd48I2rAwR7oaKPaQKpHSdxiij5HPgeGKlej2kCqR0ncYoo-Rz4HhipXiepjCEHpr1seeW0_2QorA_ONg07_I0WjlXFVLtPDMwtLQWFl-bptkQxIGduIA

Wikipedia, en.wikipedia.org, 06.02.2018, https://en.wikipedia.org/wiki/Snow_White

 

Reklamer

Det Norske Teatret

For tiden arbeider vi med materiale om Det Norske Teatret – vårt nasjonale nynorskteater. I stor grad har vi registrert forestillingsprogrammer i Scenewebdatabasen som Nasjonalbiblioteket har digitalisert (du kan lese om samarbeidet mellom Nasjonalbiblioteket og Sceneweb her). Du kan her få oversikt over de fleste produksjonene som er spilt på Det Norske Teatret opp gjennom tidene, helt fra den første produksjonen Ervingen av Ivar Aasen som hadde turnépremiere 2. januar 1913 i Kristiansand. Mange flotte og informative programmer og noen bilder og plakater er knyttet til produksjonene.

 

Spellaget-1910-1000x565Skuespillere i Det Norske Spellaget på den andre turnéen. Sittende fra venstre: Ingebjørg Hektoen, Klara Semb, Anna Semb, Hulda Garborg, Rasmus Breistein. Stående fra venstre: Edvard Drabløs, Aadne «Tuften» Garborg, Johan Mikkelsen, Olai Breistein. Foto: Ukjent. Kilde: detnorsketeatret.no

Helt fram til midten av 1800-talet var dansk hovedspråket på norske teaterscener. Fra 1850-åra startet den norske språkstriden. Ivar Aasen var grunder av norsk teatermål som innebar et ønske om innføring av nynorsk som scenespråk. 10.mars 1899 samlet Hulda Garborg 13 amatørskuespillere fra ulike deler av landet og dannet Det Norske Spellaget. 1911 reiste de på en landsomfattende turné hvor de spilte alle forestillingene på nynorsk. Det Norske Spellaget utviklet seg videre til Det Norske Teatret, med Hulda Garborg som styreformann. Teatret ble grunnlagt 22. november 1912 i Oslo. Først reiste teatret på turné i januar 1913 over hele Norge med forestillingene Aasens Ervingen, Rationelt fjøsstell av Hulda Garborg og Olav Hoperkstads Bjørnefjell.

012uMXAj2KyL .                                              Fotografi av Hulda Garborg. Foto: Ola Andreas Stang Geelmuyden. Eier: Oslo Museum. Kilde: oslobilder.no

 

Aasens idé om nynorsk som scenespråk var blitt en realitet. 6. oktober 1913 fant den offentlige åpningen av teatret sted. Åpningen foregikk i teatersalen i Bøndenes Hus i Kristiania. Jeppe på Berget av Ludvig Holberg stod på plakaten, i regi av Rasmus Rasmussen som var Det Norske Teatrets første teatersjef. Produksjonen fikk veldig gode kritikker.

022wazui7c3M                                      Fotografi for Det Norske Teatrets Hovedscene på Bøndenes Hus. Foto: Ragnvald Væring. Eier: Oslo Museum. Kilde: oslobilder.no

Teatret har gjennom tidene hatt tilholdssted flere ulike steder i Oslo. Første spillested var i Bøndenes Hus i Rosenkrantzgate 8 fra 1913 til 1940. Fra 1941 til 1945 flyttet teatret til St. Olavs Plass og i perioden 1945 til 1985 holdt det til i Stortingsgaten 16. Produksjonene ble i denne perioden også spilt på ABC-teatret (1967-1970) og Rosenkrantzgate (1971-1985) hvor teatrets biscener var. Det Norske Teatret flyttet inn sitt nåværende bygg i Kristian IVs gate 8 i 1985. Her er det fire spillesteder: Hovudscenen (756 sitteplasser) , Bikuben (foajescéne), Scene 2 (200 sitteplasser), Scene 3 (til 2011 Prvøesalen med 120 sitteplasser).

 

Det Norske Teatret er kjent for sin musikaltradisjon. Den første musikalen som ble spilt på Det Norske Teatret var  Oklahoma! i 1949, da var Tormod Skagestad (1960-1979) teatersjef. Under Egil Monn-Iversen musikalske ledelse ble teatret kjent for sine musikaler. Han begynte å arbeide som musikalsk leder i 1963 og hans første oppsetning på Det Norske Teatret var West Side Story (1965). Den største suksessen hadde  Monn-Iversen med den verdenskjente musikalen Les Miserables (1988), men også med sine egne musikaler Ungen (1973) og Bør Børson jr. (1972). Siden Monn-Iversens tid har musikalene vært en del av det faste repertoaret på Det Norske Teatret. I dag er Det Norske Teatret en av viktigste tradisjonsbærerne innen musikaler i Norge. På repertoaret denne høsten står musikalen Snøkvit, en modernisert versjon av det gamle eventyret av Maria Tryti Vennerød (manus) og Julian Skar (musikk) i regi av Kjersti Haugen.

032uKXJaUS6e     Fotografi for Det Norske Teatrets produksjon West Side Story (1965). På bilde: Sølvi Wang, Rikki Septimus. Foto: Rigmor Dahl Delphin. Eier: Oslo Museum. Kilde: oslobilder.no

Flere skuespill av Hulda Garborg ble ufremført på Det Norske Teatert, for eksempel Tyrihans 1914, Liti Kersti 1919, Sigmund Bresteson 1932. Kristin Lavransdatter triologien av Sigrid Undset, som fikk Nobelpris i literatur 1928, ble også urfremført på Det Norske Teatret (Kristin Lavransdatter – Kransen 1958, Kristin Lavransdatter – Husfrue 1960 og Kristin Lavransdatter – Korset 1963). Flere av Jon Fosses skuespill er også urfremført på Det Norske Teatret, noen av disse er Nokon kjem til å komme i 1996, Ein sommars dag i 1999, Vakkert i 2001, Tre og to saman i 2001 og Rambuku i 2006. Noen andre av de mange urfremførelsen på Det Norske Teatret er: Godvakker-Maren av Oskar Braaten i 1927, Medmenneske av Olav Duun og Knut Hergel i 1937, Ibsens Keisar og Galilear i 1987,  Tarjei VesaasVårnatt i 1992 og Blomar av det sjuke i 1992 av Vidar Sandem (som var teatersjef fra 1997 til 2010).

022wazuZCg4P   Fotografi fra Det Norske Teatrets produksjon Medmenneske (1937). På bilde: Lars Tvinde, Ragnhild Hald, Dagmar Myhrvold. Foto: Ukjent. Eier: Oslo Museum. Kilde: oslobilder.no

 

Du kan finne hele repertoaret til Det Norske Teatret her. Produksjonene ligger i omvendt kronologisk rekkefølge.

 

 

KILDER:

Helge Reistads privatarkiv

Helge Reistad (født 1942) har hatt en mangfoldig karriere i norsk teaterliv. Etter ent utdannelse ved lærerhøgskolen i Hamar og teaterutdanning i England kom han hjem til Norge og startet sin lange teaterkarriere.

swdownload (1)
Regissør Helge Reistad diskuterer med publikum etter en forestilling med Musidra Teaters Fugleskremsel (1972). Foto: Frits Solvang. © Musidra Teater

 

Reistad var med på å stifte og lede Landslaget Lærerskoleteatret 1961, Landslaget Teater (Drama) i Skolen 1962, Norsk Teatersentrum 1977 og Norsk Amatørteaterråd 1980.

Fra 1966 var han leder for Musikk- og Teaterlinjen ved Romerike Folkehøgskole i flere år. I 1971 stiftet han og komponist Eyvind Solås Musidra Teater – en av Norges første frie teatergrupper. Han har instruert fjernsynsproduksjoner for NRK og skrevet og redigert flere fagbøker rettet mot drama og teaterundervisning. Reistad har også siden barndommen arbeidet som fotograf og er, for oss, spesielt kjent for sine fotografier fra Dansdesign sine produksjoner.

Over to år har vi arbeidet med privatarkivet til Helge Reistad. Vi ønsker å rette han en stor takk for et godt samarbeid og for at han velger å dele sitt arkiv med alle dere der ute!

reistad
Helge Reistad 2004. Foto: Leif Hernes © Helge Reistad

 

Reistad har vært en ivrig samler så vi har funnet veldig mye interessant og verdifullt materiale i hans privatarkiv. Mange fagbøker og artikler, programmer, plakater og ikke minst fotografier. Reistad har selv digitalisert mye, resten har vi digitalisert og alt er nå lagt inn i Scenewebdatabasen. Nå blir arkivet overlevert Nasjonalbiblioteket for langtidsbevaring.

Fotografi_fra_Musidra_Teaters_produksjon_Frosken_Benjamin_og_Bomba_(1985)
Fotografi fra Musidra Teaters produksjon Frosken Benjamin og Bomba (1985). 
På bildet: Camilla Tostrup Foto: Helge Reistad © Helge Reistad

 

Privatarkivet inneholder blant annet mye materiale om de ti første årene til Musidra Teater. Reistad har også skrevet en lengre artikkel om denne perioden som kan leses her.

I arkivet finnes også fotografier fra en rekke av produksjonene til Dansdesign, og fra Klomadu Teater hvor han arbeidet som regissør i fire produksjoner. Arkivet til Reistad inneholder også tekster; forhåndsomtaler, intervjuer, anmeldelser, essay, lengre artikler og fagbøker, samt plakater og programmer til de fleste produksjonene han har medvirket i. Bildene og tekstene han selv har produsert finner du på Reistads side i Sceneweb, annet materiale ligger på hver enkelt produksjon.

Plakat_fra_Musidra_Teaters_produksjon_Tilfellet_Torgersen_(1973)
Plakat fra Musidra Teaters første teaterproduksjon Tilfellet Torgersen (1973).  Tekst Jens Bjørneboe. Adaptasjon og Regi: Helge Reistad. Musidra Teater / Helge Reistads Teatergruppe (1973).
Tegningen av Fredrik Fasting Torgersen ble laget av Arne Cranner

Hålogaland Teater

Hålogaland Teater, regionteater for Troms og Finnmark, ble opprettet i Tromsø i 1971 som allmøtestyrt teater. Vi har nå registrert hele repertoararkivet til HT i Scenewebdatabasen. Du får dermed en fullstendig oversikt over alle produksjoner som har vært satt opp av og på Hålogaland Teater gjennom tidene, fra den første produksjonen ”Tolvskillingsoperaen”  i 1971 til og med de som er spilt i de siste månedene. Det er knyttet mange fine bilder til alle produksjonene og noen har plakat og program registrert også.

b7d61fbfeda618c0148559ff6227a904Fotografi fra Hålogaland Teaters produksjon ”Tolvskillingsoperaen» (1971) Foto:Ukjent  ©Hålogaland Teater

Hålogaland Teater var det første regionteater i Norge hvor forestillingene ble spilt på nordnorsk dialekt. Første forestilling som ble satt opp på Hålogaland Teater var  ”Tolvskillingsoperaen” av Bertolt Brecht med musikk av Kurt Weill i regi av Pål Løkkeberg. Produksjonen ble godt mottatt av publikum og presse, men bare en gang siden (i 1996) har de satt opp Brechts stykke igjen.

200a2c6f3cbcbbe92908712c2fafa690Fotografi fra Hålogaland Teaters produksjon «Agentene» Foto:Ukjent ©Hålogaland Teater

Teatret ble ofte debattert i media fordi det var det første teateret som var allmøtestyrt og fordi de fremførte stykker med politisk innhold. Teateret hadde allmøtestyrt ledelse inntil Bernhard Ramstad ble tilsatt som første teatersjef høsten 1986. Dagens teatersjef er Inger Buresund. På sceneweb kan du se en oversikt over alle tidligere teatersjefer ved HT.

Hålogaland Teater fikk sitt eget teaterhus på strandkanten til Tromsøsundet i 2005. Det består av Scene Vest (som er den største scenen med 330 sitteplasser), Scene Øst (116 sitteplasser),   Teaterkaféen (100 sitteplasser) og Prøvesalen (ca.50 sitteplasser). Hålogaland Teater spiller også sine forestillinger på turné i Troms og Finnmark og har 15 faste spillesteder i de to fylkene. De første 8 årene spilte Hålogaland Teater i hele Nord Norge, men fra 1979 da Nordland Teater ble opprettet, begynte Hålogaland Teater å spille kun i Troms og Finnmark.

f96b56efec4d37e79fb7eb4fe0c9725eFotografi fra Hålogaland Teaters produksjon «Det e her æ høre tel» Foto:Ukjent ©Hålogaland Teater

Et av teatrets hovedmål er å spille teater på nordnorsk dialekt.  Første nordnorske stykke var ”Agentene” av Magnar Mikkelsen og ble urfremført i Vadsø i 1972. Et stort gjennombrudd kom i 1973 med stykket  ”Det e her æ høre tel” av Klaus Hagerup som også ble spilt inn for NRK Fjernsynsteatret. I dag regnes dette stykket som et symbol for kulturbevegelsen i landsdelen.

Hålogaland Teater har også i alle år hatt som mål å være et folketeater som angår alle og spille teater som tar opp aktuelle problemstillinger i den nordnorske samtiden. I perioden 2017-2020 er et av målene å fokusere på ressursforvaltning og forflytning, dette arbeidet består av to prosjekter ”The Seed” og ”Transit”. for eksempel produksjonen ”Vinduer” (2017) av Veronica Salinas handler om forflytning og er knyttet til denne tematiske fokuseringen.

Webbanner_Vinduer_NYFotografi fra Hålogaland Teaters produksjon «Vinduer» Foto:Ukjent © Hålogaland Teater

Du kan finne hele repertoaret til HT her.  Produksjonene ligger i omvendt kronologisk rekkefølge.

 

Stamsundundersøkelsene og turisten

I 2014 startet Sceneweb arbeidet med å registrere Baktruppens digitaliserte arkiv. Arbeidet ble ferdigstilt i 2016, og nå ligger store deler av materialet fra Baktruppens utrolige kunstnerskap i Scenewebdatabasen. Det har vært veldig inspirerende å fått lov til å dykke ned i dette arkivet, og det er mange godbiter og gode minner som vi har kommet over. Vi vil anbefale alle om å ta en titt på det som ligger åpent og tilgjengelig. Vi ønsker avslutningsvis å trekke frem en av våre favoritter, som er Stamsundundersøkelsene og Turisten.

Bakgrunnen for Stamsundundersøkelsene og Turisten, som fant sted i 2003, var at Baktruppen ble invitert av Kunst i Nordland for å gjøre et kunstprosjekt i Stamsund. Denne invitasjonen førte frem til Stamsundundersøkelsene i mai 2003, der Baktruppen inviterte inn alle Stamsundværingene til en omfattende meningsmåling.

Dette stod på invitasjonen:

Alle innbyggere i Stamsund over 16 år inviteres herved til å delta i en unik meningsmåling. Undersøkelsen ønsker å samle et bredt spekter av meninger og betraktinger, og gi deg anledning til å sette fokus på det du mener er viktig. Samtlige meninger, erfaringer eller forventinger vil være avgjørende i arbeidet med å skape et miniatyrbilde av Stamsunds identitet. Dette «bildet» vil være en betydningsfullt dokument på en tid, et sted og en tilstand, og det er opp til deg hvordan det skal se ut!  Her kan du se hele invitasjonen.

Alle som deltok i meningsmålingen var med i trekningen av en Syden-tur for to personer, og her var den heldige vinneren:

Fotografi_av_Baktruppens_performance_Stamsundunderskelsen__Turisten_(20032004)

Som en del av performancen kom Baktruppen tilbake til Stamsund ett år senere for å overrekke det «bildet» som ble dannet gjennom undersøkelsen. Da Baktruppen kom tilbake i 2004 hadde de bearbeidet datamaterialet, og det «bildet» som hadde blitt dannet gjennom meningsmålingen var at Stamsundværingene ønsket seg en kino.  Baktruppen mente at de ikke kunne overrekke dem en kino, og gav dem i stedet en to og en halv meter høy granskulptur laget av Trond Solberg.

Fotografi_av_Baktruppens_performance_Stamsundunderskelsen__Turisten_(20032004)-2Fotografi_av_Baktruppens_performance_Stamsundunderskelsen__Turisten_(20032004)-3Fotografi_av_Baktruppens_performance_Stamsundunderskelsen__Turisten_(20032004)-6Fotografi_av_Baktruppens_performance_Stamsundunderskelsen__Turisten_(20032004)-5

Baktruppens intensjoner var å senke skulpturen i havet. Men 95 prosent av befolkningen stemte for å få beholde den. Dermed fikk folket både viljen sin – og kunsten. De døpte ham Turisten.

Og hva passer vel bedre enn å avslutte denne flotte hendelsen med et bilde av Baktruppen selv i bildet med tittel «Baktruppen i norsk bakgrunn».

Fotografi_av_Baktruppens_performance_Stamsundunderskelsen__Turisten_(20032004)-4

Takk til alle som har bidratt til å muliggjøre at vi har klart å samle nok midler til å arkivere og formidle historiene til Baktruppen. Takk til Baktruppen for at dere overrakte arkivet deres til Sceneweb.

Her kan dere se eksempel på spørreskjema, og her kan dere se alle resultat fra undersøkelsen.

 

Store importer

Siden vi startet arbeidet med Scenewebdatabasen i 2008 har vi arbeidet med importer av større databaser. Dette er stort sett repertoardatabaser som teatre har til internt bruk på huset.

Takket være flere teatres velvillighet til å dele sitt materiale har vi kunnet automatisere import av store mengder data. Dette er både kostnads- og tidsbesparende – da alternativet er å legge inn dette materialet manuelt.

Når vi importerer disse databasene inn i Scenewebdatabasen blir de tilgjengelige for alle! Og sammen med alt det andre materialet som finnes i denne databasen danner dette et fantastisk referanseverk om norsk teater og dans.

Materialet i teatrenes repertoardatabaser settes altså i relasjon til materialet som allerede ligger inne i Senewebdatabasen. For eksempel; da vi i våres importerte repertoardatabasen til Den Nationale Scene, så fikk vi, i tillegg til oversikt over repertoarhistorikken til DNS, en oversikt over hvilke oppdrag Bentein Baardson har hatt ved dette teatret. Vi fikk også mer innhold på manuset Hedda Gabler – som viser hvor og når dette skuespillet er iscenesatt i Norge.

 

630x310-oslonye1942

OSLO NYE TEATER
Den første databasen vi importerte var Oslo Nye Teaters repertoardatabase. ONTs database inneholdt alle produksjonene ved teatret fra det ble etablert i 1959. Den inneholdt også to skatter til; repertoarene til Det Nye Teater (1918-1959) og Folketeatret (1952-1959) – som i 1959 ble slått sammen til Oslo Nye Teater. Dette materialet lå tilgjengelig allerede da Sceneweb-BETA ble lansert i 2011.

Her kan du se hele repertoaret til Det Nye Teater (Oslo, 1918-1959).
Her kan du se hele repertoaret til Folketeatret (Oslo, 1952-1959).
Her kan du se repertoaret til Oslo Nye Teater (Oslo, 1959-).

 

Trøndelag_Teater

TRØNDELAG TEATER
I 2014 importerte vi repertoardatabasen til Trøndelag Teater. Den inneholdt hele repertoaret til teatret fra åpningen 14. oktober i 1937 med Hella Wuolijokis skuespill Kvinnene på Niskavuori.

Her kan du se hele repertoaret til Trøndelag Teater (Trondheim, 1937-).

 

Fotografi_av_Den_Nationale_Scene

DEN NATIONALE SCENE
I 2016 importerte vi repertoardatabasen til Den Nationale Scene. Den inneholdt hele repertoaret til teatret fra åpningen i 1876.

Her kan du se hele repertoaret til Den Nationale Scene (Bergen, 1876-).

Her kan du se eldre bilder fra DNS-produksjoner.


TO IMPORTER I PROSESS
For øyeblikket arbeider vi med import av to databaser til, to teatres repertoardatabaser. Når disse vil importeres er først og fremst et økonomisk spørsmål. Dette er også materiale som ser dagens lys på nettet for første gang når det blir importert til Scenewebdatabasen.

I tillegg til å disponere sine databaser til vårt kulturarv-arbeid så leverer teatrene også inn materiale til Nasjonalbiblioteket. NB digitaliserer dette materialet, deretter blir det lagt inn i og tilgjengeliggjort på Sceneweb. Dette arbeidet er et samarbeid mellom Nasjonalbiblioteket og oss. På Nasjonalbiblitekets side på Sceneweb kan du se en oversikt over dette digitaliserte materialet. Vi har mer av dette materialet i bakhånd – her er det kun vår kapasitet som påvirker hvor mye som er lagt inn i Sceneweb.

 

 

Historiker Thoralf Berg

Thoralf Berg var en av Norges få teaterhistorikere i den senere tid. 3. mai i år mistet vi denne varme mannen som alltid hadde tid til overs for sine kolleger og studenter.

thoralfberg
 Thoralf Berg i Høgskoleavisa i Trøndelag 2005.

Thoralf Berg bidro sterkt til forskning og formidlingen av Trondheims teaterhistorie. Han var også en sentral kjenner av Henrik Ibsens virke og tidlige epoker i norsk teaterhistorie.

Berg startet sin yrkeskarriere som adjunkt ved Gerhard Schønings skole og endte som professor emeritus ved Fakultet for lærer- og tokeutdanning (FLT) ved Norges teknisk-naturvitenskapelige fakultet (NTNU). Han var medlem av juryen for Heddaprisen i perioden 2007-2013.

Thoralf Berg har skrevet flere av kunstnerbiografiene her på Sceneweb. Under finner du en liste over disse. Biografiene ble i utgangspunktet skrevet for Norsk Biografisk Leksikon/Store Norske Leksikon – de er gjenbrukt i Sceneweb med tillatelse fra forfatteren.

BIGRAFIER PÅ SCENEWEB:

Alf Malland
Anton Rønneberg
Dore Lavik
Egil Hjort-Jenssen
Ella Hval
Ellen Isefiær
Frits von der Lippe
Hans Heiberg
Hans Schrøder
Hans Wiers-Jenssen
Harald Schwenzen
Hauk Aabel
Henki Kolstad
Henrik Klausen
Henry Gleditsch
Herman Laading
Jens Gunderssen
Joachim Holst-Jensen
Kjell Stormoen
Knut M. Hansson
Knut Wigert
Nils Wichstrøm
Olaf M. Hansson
Oliver Neerland
Peter Frederik Wergmann
Ragna Wettergreen
Sophie Reimers
Sverre Hansen
Thorlaf Klouman
Sofie Marie Parelius

KILDER: 

Nordvik, Martin i Adresseavisen, Minneord, 09.05.2016

NTNU, ntnu.no, 30.08.2016, http://www.ntnu.no/ansatte/thoralf.berg

Den Nationale Scene

DEN NATIONALE SCENE åpnet i 1876 og er ett av Norges tre nasjonale teaterinstitusjoner. Den Nationale Scene har hatt nasjonalteaterstatus siden 1993, og fra 1995 har teateret vært   100 % statlig finansiert.

24. juni 2016 ble det gjennomført en import av DNS’ repertoardatabase til Scenewebdatabasen. Det vil si at alle produksjonene som har vært satt opp av og på Den Nationale Scene gjennom tidene nå er tilgjengelig for deg!

Du finner hele repertoaret her. Produksjonene ligger i omvendt kronologisk rekkefølge. Vi arbeider videre med å fylle på med bilder, plakater og programmer. Med forbehold om feil og mangler.

Teatret ble grunnlagt som Det Norske Theater i 1850 etter initiativ fra Ole Bull. Teatret ble nedlagt på grunn av økonomiske problemer i 1863, og gjenåpnet som Den Nationale Scene i 1876. De holdt da til i det samme Komediehuset/Det Gamle Teater på Engen hvor Ole Bull sin tid hadde drevet Det Norske Theater.

 

Fotografi_av_Komediehusets_fasade
Fotografi av Komediehuset/Det Gamle Teaters fasade. Foto: ukjent. Originalkopi tilhører Teaterarkivet i Bergen.  Wikimedia, commons.wikimedia.org, 16.06.2016, https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Bergen_The_old_theatre.jpg

 

I 1909 fikk teateret sin nåværende bygning, tegnet av Einar Oscar Schou. Åpningsforestillingen var Erasmus Montanus av Ludvig Holberg, med Karl August Bergmann i tittelrollen.

I dag blir teatret regnet som et av Norges fremste eksempler på monumentalbygninger i jugendstil. Salen, foajeen og vestibylen ble ødelagt under andre verdenskrig, og bare midlertidig gjenoppbygd. Gjennom årene har bygningen gjennomgått store forandringer, påbygging, ombygging, restaurering og sceneteknisk modernisering. Teaterhuset ble i 1993 fredet av Riksantikvaren. I 2001 ble salongen til hovedscenen tilbakeført til samme stil som da teatret sto ferdig.

 

Fotografi_av_Den_Nationale_Scene
Fotografi av Den Nationale Scenes fadase, hovedinngang. Foto: ukjent.KILDE: Student Bergen, studentbergen.com, 16.06.2016,  http://www.studentbergen.com/student-bergen-en/guide-to-bergen/culture/tourist-attractions/

 

 

KILDER:

Den Nationale Scene, dns.no, 20.08.2012, http://www.dns.no/norsk/om-dns/

Den Nationale Scene, dns.no, 20.08.2012, http://www.dns.no/norsk/om-dns/det-historiske-dns/

Den Nationale Scenes repertoardatabase. Giver: Den Nationale Scene, 24.06.2016

Store Norske Leksikon, Den Nationale Scene, 11.02.2014, http://snl.no/Den_Nationale_Scene

Wikipedia, no.wikipedia.org, 16.06.2016, https://no.wikipedia.org/wiki/Den_Nationale_Scene

Teaterfestivalen i Kongsvinger

Teaterfestivalen i Kongsvinger var en internasjonal teaterfestival som første gang ble arrangert i 1993. Etter dette ble den arrangert i 1995, 1997 og siste gang i 2000. De to siste festivalene fikk i tillegg navnet Absolutt Galskap. Festivalsjef var Sverre Waage.

Teaterfestivalen i Kongsvinger var et samarbeidsprosjekt med Hedmark Teater i sentrum. Med seg hadde de Instant Musical Productions, Kongsvinger Amatørteater, Hedmark Teaterlag (1995, ved å arrangere «Fylkesfestivalen for amatører» som et sideprogram), Turnèorganisasjonen for Hedmark og  Kongsvinger kommune.

 

Fotografi fra Hedmark Teaters produksjon "Gukku" (1992), som ble spilt på festivalen i 1993. Foto: ukjent. © Hedmark Teater
Fotografi fra Hedmark Teaters produksjon «Gukku» (1992), som ble spilt på festivalen i 1993. Foto: ukjent. © Hedmark Teater

 

Første festival, i 1993, var også en markering av Hedmark Teaters 5-års jubileum. Da var også Hedmark Teaters aktuelle produksjoner en del av hovedprogrammet. Etter dette var teatrets produksjoner kun en del av festivalens sideprogram.

Teaterfestivalen i Kongsvingers program var preget av internasjonale gjestespill samt norske frie scenekunstgrupper. Det var gjestespill fra Sverige, Danmark, England, Russland, USA, Belgia, Nederland, Frankrike, Finland, Italia. Det var første gang Cirkus Cirkör, Forced Entertainment og Lone Twin gjestet Norge. Også Västanå Teater, Odinteatret og tg STAN gjestet festivalen.

 

Fotografi fra Forced Entertainments produksjon "Showtime" (1996) som gjestet festivalen i 1997. € Forced Entertainment.
Fotografi fra Forced Entertainments produksjon «Showtime» (1996) som gjestet festivalen i 1997. © Forced Entertainment.

 

Fotografi fra Cirkus Cirkörs produksjon "PÅ" (1997) som ble urfremført under festivalen i 1997. © Cirkus Cirkör
Fotografi fra Cirkus Cirkörs produksjon «PÅ» (1997) som ble urfremført under festivalen i 1997. © Cirkus Cirkör

 

Lone Twin (Gregg Whelan og Gary Winters) fra England gjestet festivalen i 2000 med "The Days of The Sledgehammer Have Gone". © Lone Twin
Lone Twin (Gregg Whelan og Gary Winters) fra England gjestet festivalen i 2000 med «The Days of The Sledgehammer Have Gone». © Lone Twin

 

Blant norske gjestespill var blant annet Verdensteatret, Klomadu Teater, Ingun Bjørnsgaard Prosjekt, Grenland Friteater, Baktruppen og zero visibility corp.

 

Fotografi fra Ingun Bjørnsgaard Prosjekts produksjon "Alminnelig Olypia" (1993) som spilte på festivalen i 1993. Foto: ukjent. © Ingun Bjørnsgaard Prosjekt
Fotografi fra Ingun Bjørnsgaard Prosjekts produksjon «Alminnelig Olypia» (1993) som spilte på festivalen i 1993. Foto: ukjent. © Ingun Bjørnsgaard Prosjekt

 

Fotografi fra Verdensteatrets produksjon "Orfeo" (1995) som gjestet festivalen i 1995. Foto: Verdensteatret. © Verdensteatret
Fotografi fra Verdensteatrets produksjon «Orfeo» (1995) som gjestet festivalen i 1995. Foto: Verdensteatret. © Verdensteatret

 

Se fullt program for alle 4 festivalene samt festivalprogrammene på Sceneweb.no.

 

KILDER:

Sverre Waages privatarkiv. Giver: Sverre Waage, 15.12.2014, festivalprogrammene 1993-2000: http://sceneweb.no/nb/multimedia/49367, http://sceneweb.no/nb/multimedia/49369, http://sceneweb.no/nb/multimedia/49368, http://sceneweb.no/nb/multimedia/49370

BAKTRUPPENS TID SOM PEER GYNT

new_name

Den 02.03.93 endret (daværende) BAK-truppen navn til Peer Gynt. Navneendringen ble utført på 365 postkort  med Elvis frimerke fra New Jersey.

I Baktruppens perioden som Peer produserte de fem ulike versjoner basert på Henrik Ibsens verk «Peer Gynt».  Versjon I: Peer du lügst. Ja! ble vist i Frankfurt. Versjon II: kalt Peer du lyver. Ja!, ble vist i Bergen. Versjon III: Peer you’re lying. Yes! ble vist i Zürich. Versjon IV: Peer du lügst. Ja! ble vist i Frankfurt og Berlin. Versjon V: Peer, you’re lying. Yes! ble vist i Antwerpen.  Det hele endte i en sammenfatning av disse fem versjonene i en sjette produksjon i 1994:  Super-Per. 

Baktruppen skrev følgende om produksjonen på en flyer:

«I februar 1993 skiftet BAK-TRUPPEN navn til Peer Gynt. Dette ble kunngjort på blå postkort sendt fra Amerika. Omtrent samtidig kjøpte Peer Gynt azurblå kontaktlinser og dro til Palermo, Sicilia. Der lagde han en video, «Bruksanvisningen», og ble avfotografert som familie. Så dro Peer Gynt til Frankfurt og lagde sin første versjon av «Peer, du lyver. Ja!», et erotisk opplysningsshow. Gulvet ble malt rosa og temperaturen steg og sank mens Peer Gynt forklarte hva som skjer med kroppen når man har sex.

Peer Gynt dro hjem til Bergen og møtte Bøygen, et slimete og usynlig vesen. Han solgte bruktbiler og forsøkte med de azurblå øynene sine å vinne kundens tillit. Dette var «Peer, du lyver. Ja!» andre versjon.

Han lengtet til Amerika, men dro til Zurich og lagde tredje versjon av «Peer, du lyver. Ja!» med undertittel «I 1997 blir Hong Kong innlemmet i Kina». For å orientere seg bedre i dette nøytrale landskapet hadde Peer Gynt med seg en radar, og hver gang noe kom inn i alarmsonen hans skiftet scenen. I Zurich kjøpte Peer Gynt en kanon.

Han ble så sendt på oppdrag fra det norske Utenriksdepartementet til Berlin for å lage enda en versjon av «Peer, du lyver. Ja!». Han forsøkte å lage folkloristiske danser, men lignet mer på Jimi Hendrix. Scenen gikk rundt og rundt, men publikum satt helt stille og hørte Peer Gynt forklare dem alt som har skjedd siden siste istid.

Peer Gynt ble invitert til Antwerpen for å åpne et institutt for lykkelighetsforskning, og dette ble «Peer, du lyver. Ja!» femte versjon. Han sendte opp raketter og lagde band, akkurat som Beatles, og feiret i flere dager.»

Slik så det ut når Peer spilte  Peer you’re lying. Yes! på forestillingen 31. aug 1993 spilt på RoteFabrik (Zürcher Theater Spektakel)  under Zürcher Theater Spektakel illustrert av avistegneren Amy Bollag:

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Baktruppen la ned sin virksomhet 1.mars 2011 etter 25 års aktivitet. De etterlot seg et stort arkiv som de overleverte til Nasjonalbiblioteket få uker etter nedleggelsen. Før dette var arkivet innom Sceneweb for digitalisering. Sceneweb startet i 2014 en kronerulling for å ferdigstille arbeidet med å registrere og tilgjengeliggjøring det digitale arkivet i Sceneweb. I dag dekker disse pengegavene og våre egne midler 100 % av arbeidet.  Takk til alle som har bidratt – Baktruppens arbeid blir tilgjengeliggjort på sceneweb.no fortløpende etterhvert som det registreres i databasen.

 

Tilfellet Torgersen (1973)

Tilfellet Torgersen (1973) var en teaterproduksjon av Musidra TeaterTilfellet Torgersen var basert på Jens Bjørneboes skuespill med samme tittel – et skuespill Bjørneboe skrev på oppfordring fra Helge Reistad. Produksjonen hadde premiere på Club 7 våren 1973. Samme vår ble den også spilt på Chateau Neuf og Henie Onstad Kunstsenter og på turné til Bergen og Trondheim.  Etter hver forestilling ble politibetjenter, advokater, tidligere innsatte og andre invitert til å delta i diskusjoner med publikum. Produksjonen ble den største teaterproduksjonen til Musidra Teater.

Tilfellet Torgersen var en nyskapende teaterproduksjon i sin tid. Det ble brukt film, lydbilder med autentiske opptak fra isolat på Ullersmo (intervju med Torgersen på cella), lysbilder med autentiske avisoverskrifter. Realistisk teater ble blandet med farse, sort teater, absurde og barokke scener og talekor.

 

Plakat fra Musidra Teaters teaterproduksjon Tilfellet Torgersen (1973). Tekst Jens Bjørneboe. Adaptasjon og Regi: Helge Reistad. Musidra Teater / Helge Reistads Teatergruppe (1973). Tegningen av Fredrik Fasting Torgersen ble laget av Arne Cranner. KILDE: Helge Reistads privatarkiv. Giver: Helge Reistad, 03.01.2016
Plakat fra Tilfellet Torgersen (1973). Tegning av Arne Cranner. Giver: Helge Reistad, 03.01.2016

 

Jens Bjørneboe skrev følgende i programmet til Musidras debatt-spill Tilfellet Torgersen:
«For noe over 1 år siden, i slutten av 1971 kom Helge Reistad til meg med ideen om å lage et kortfattet skuespill om Torgersen-saken, bergenet på T.V.-framførelse. På dette tidspunkt trodde jeg selv som folk flest, at Fredrik Torgersen var skyldig i drapet i Skippergt. 6b natten til 7. des. 1957, men jeg mente også at dommen var uhyrlig, og at prosessen mot han var blitt ført på en for rettsikkerheten ikke betryggende måte. Jeg var også klar over at Torgersen var blitt dømt uten bevis, bare på basis av indisier. Årsaken til jeg gikk ut fra at han var skyldig, var mer enn noe annet et fullstendig oppdiktet rykte om likskjending som først ble slått opp på første side over 4 spalter i Arbeiderbladet, og samme dag dementert av Dagbladet etter intervju med kriminalsjefen, og som siden da har levet sitt eget liv hos publikum og i avisspalter. Ettersom jeg stadig satte med grundigere inn i den idag svært omfattende Torgersen-saken, viste det seg at ingen av indisiene tålte å konfronteres med et kritisk blikk. Og hovedvitnemålet fra mannen som hadde hevdet å ha sett Torgersen komme ut av Skippergt. 6b drapsnatten, viste seg helt verdiløst. Kort sagt, det gikk opp for meg at det ikke fantes den ringeste saklige grunn til å anta at Torgersen var drapsmannen. Etter flere måneders undersøkelser kom jeg til den oppfatning jeg har idag: Torgersen kan ikke være den skyldige. Helge Reistad hadde for lenge siden trådt i berøring med NRK og mødt en viss interesse der, men da saken viste seg å bli alvor, materialet mer beklemmende, trakk man seg tilbake. Det overrasket meg ikke. Etter nærmere 1 års arbeid med gjennomgåelsen av presse- og saksdokumenter, en omfattende korrespondanse med Torgersen selv, samtaler med mennesker som kjente saken, kontakt med helt nye vitner som kom til osv. osv., hadde jeg et såpass godt overblikk over materialet at jeg kunne skrive en ialt vesentlig korrekt rekonstruksjon av hele straffeprosessen.

Helt naturlig fikk den en dramatisk form og ble til et skuespill i kolossalt format med spilletid 3-4 timer. Bokutgaven vil med henblikk på dokumentarverdien blit trykket in extenso, som «lesedrama». Det er denne rekonstruksjonen i aktstykker som ligger til grunn for aftenens oppførelse. Den sceniske adaptasjon er foretatt med frie hender av Hege Reistad og hans medarbeidere.»

 

Forestillingsprogram for Musidra Teaters produksjon Tilfellet Torgersen (1973). Programmet er digitalisert av Sceneweb. KILDE: Helge Reistads privatarkiv. Giver: Helge Reistad, 27.09.2015
Forsiden på interpellasjonen Torgeresenkomiteen produserte, den ble sendt til Stortinget våren 1973. Giver: Helge Reistad, 27.09.2015

 

I dette essayet (8. juli 2015) skriver Helge Reistad om arbeidsprosessen med Tilfellet Torgersen. Prosessen blir også beskrevet av Reistad i denne artikkelen  (1984) om Musidra Teaters første 10 år.

 

UTDRAG FRA ANMELDELSER:

Thor Ellingsen, 26.01.1973, Dagbladet [Oslo]:
«Det er godt teater […] effektivt og levende i formen […] Jeg kan ikke se at man har ‘manipulert’ virkeligheten rundt saken.»

Bengt Calmeyer, 27.01.1973, Arbeiderbladet [Oslo]:
«[…] stoffet griper, man fylles av usikkerhet, ja, nesten panikk i blant over Torgersens skjebne.»

Odd-Stein Andersen, 27.01.1973, Aftenposten [Oslo]:
«[…] en ganske kraftig, men svært amatørpreget forestilling.»

O.N., 29.01.1973, Morgenbladet [Oslo]:
«[…] ser vi bort fra det mangelfulle og summariske ved selve oppsetningen, kan man vanskelig fri seg fra styrken i Bjørneboes anklage. Svakheten er, her som ellers, forfatterens unyanserte hat mot alt som heter politi og domstol.»

 

BILDE PÅ TOPPEN:
Fotografi fra Musidra Teaters teaterproduksjon Tilfellet Torgersen (1973).Scenografi og kostyme: Finne Spydvik og Unni F. Johnsen. Lys: Bent Rognlien og Jan Fredrik Larsen.
På bildet:  Per Skjølsvik (Torgersen),  Arne Cranner (forsvarer), Svein Arnfinsen (dommer), og Øysten Bye (aktor).
Foto: Frits SolvanG
Giver: Helge Reistad, 03.01.2016

 

KILDER:

Førland, Tor Egil: Club 7. Pax Forlag A/S Oslo 1998.

Helge Reistads privatarkiv. Giver: Helge Reistad, 27.09.2015

Ugelstad, Caroline M. (red): Høvikodden Live 1968-2007, Henie Onstad Kunstsenter. Kolofon 2007

 

ARKIVERT: Når vi døde våkner

 

wwda.jpg
Foto fra Når vi døde våkner av Baktruppen. På bildet Tone Avenstroup, Ingvild Holm, ukjent, Hans Petter Dahl, Trine Falch, ukjent.

Endelig har vi startet opp igjen arbeidet med å registrere Baktruppens digitale arkiv inn i Sceneweb, og nå ligger hele det digitaliserte materiale knyttet til produksjonen Når vi døde våkner inne i Scenewebdatabase. Når vi døde våkner hadde premiere 10.januar 1990 på Teater Druzhba i Tbilisi, hovedstaden i Georgia. Premieren i Georgia var tenkt som en start på en stor turné i Sentral-Asia og de skulle spille 5 ganger i Tbilisi. Men det ble bare to forestillinger på Teater Druzhba. Sovjetunionen var på vei til å bli oppløst, og som en daværende unionsrepublikk i Sovjetunionen var det en urolig tid i Georgia. Tone Avenstroup beskriver i en epost til Sceneweb hvordan dagene i Tbilisi var for Baktruppen:

«Det var meningen at vi skulle spille 5 ganger, men på grunn av situasjonen ble teateret, som var russisk, stengt. Det var generalstreik, folk gikk ut på gata i stedet for i teater. Sovjet-staten var i oppløsning, over oss så vi jagerfly fra Moskva på vei til Aserbajdsjan, de siste krampetrekninger. Baktruppens medlemmer ble ved hjelp av tolken vår flyttet fra det internasjonale hotellet og innlosjert i private hjem hvor det var sikrere å bo. Der nøt vi den georgiske gjestfriheten resten av oppholdet»

Av andre årsaker ble det heller ingen turné i Sentral-Asia, men Baktruppen gjestet Europa med produksjonen som ble spilt i Sveits, Belgia, Tyskland, Nederland, Kroatia og Spania. Den ble også spilt flere steder i Norge; både Bergen og Oslo, men også mindre steder som blant annet Milepelen Kulturhus i Nord-Odal (en liten kommune i Hedmark). Når vi døde våkner ble godt mottatt, men det gjennomgående i alle anmeldelsene er teaterkritikernes møte med et teateruttrykk som ikke skaper mening i tradisjonell forstand. Journalisten Even Finsrud fra lokalavisen Glåmodalen hadde et pragmatisk møte med det nye teateruttrykket, og han skriver i sin anmeldelse etter forestillingen på Milepelen Kulturhus«De som hadde ventet seg Ibsen, ble nok skuffet. I slikt teater er ikke historien viktig. Det er rett og slett ikke noen historie. Vi får bruddstykker av dialog, umotivert skrik, underlige bevegelser, snåle mekaniske lydmaskiner, tegninger på golvet og mye rart. Man må komme med et åpent sinn og prøve å være mottagelig for alle inntrykkene».  Les utdrag fra flere anmeldelser her.

trikkehallen.jpg
Foto av Baktruppen i forbindelse med produksjonen Når vi døde våkner. På fotografiet: Worm Winther, Trine Falch, Gurå Mathiesen, Øyvind Berg, Jørgen Knudsen, Tone Avenstroup, Ingvild Holm, Hans Petter Dahl.

 

Men var det hele så meningsløst? Dette skriver Baktruppen selv om forestillingen: «BAK-TRUPPENS forestilling ”Når vi døde våkner” er en omskrivning av Henrik Ibsens drama fra 1899. Det er BAK-TRUPPENS femte produksjon, og kan sees på som et tidsmessig svar på Ibsens victorianske dødebok. Grunnteksten veves sammen med nyskrevet tekst. Beslektede myter som f.eks Orpheus og Eurydike utvider og kommenterer det opprinnelige materialet. Tidsforløp og tendens er forandret i forhold til Ibsens original». Se hele uttalelsen fra Baktruppen her. Du kan også se filmopptak av forestillingen her

Baktruppen la ned sin virksomhet 1.mars 2011 etter 25 års aktivitet. De etterlot seg et stort arkiv som de overleverte til Nasjonalbiblioteket få uker etter nedleggelsen. Før dette var arkivet innom Sceneweb for digitalisering. Sceneweb startet i 2014 en kronerulling for å ferdigstille arbeidet med å registrere og tilgjengeliggjøring det digitale arkivet i Sceneweb. Per d.d. dekker disse pengegavene og våre egne midler 50 % av arbeidet. Arbeidet med Når vi døde våkner er finansiert av pengegavene fra kronerullingen. Takk til alle som har bidratt! Det er fortsatt mulig å støtte arbeidet. Gi en donasjon her.

Peer Gynt 1975

147 år etter at Henrik Ibsen ble født, den 20. mars 1975, hadde Nationaltheatret premiere på en modernisert iscenesettelse av Peer Gynt. Produksjonen var en del av feiringen av Nationaltheatrets 75-års jubileum. Edith Roger hadde ansvar for regi og Lubos Hruza var produksjonens scenograf. Produksjonen ble omtalt i mange aviser og gjestespilte på Festspillene i Bergen samme år. På Sceneweb har vi denne produksjonen godt dokumentert gjennom bilder, skisser og anmeldelser. Takk til Margareta Hruza som deler arkivet etter faren sin med oss!

Nationaltheateret. "Peer Gynt". 12/3-75
Svein Sturla Hungnes som Peer i scene fra Nationaltheaterets Peer Gynt, premiere 20. mars 1975. Edith Roger hadde regi og Lubos Hruza kostymer og scenografi. Foto: Frits Solvang/DEXTRA Photo 

 

 

 

Her er noen utdrag fra resepsjonen i pressen:

Bengt Calmeyer skriver i Arbeiderbladet under tittelen Endelig – Peer er sluppet fri!:

«Nå sprenger Edith Roger, ved hjelp av en genial scenograf og ypperlige skuespillere, helt og fullstendig og definitivt den rammen som Ibsens samtid satte opp for Peer Gynt – som nasjonalt epos. […] det er utlandet som de seinere år har kommet med de mest interessante Peer-forestillingene. […] Ikke lite av æren for den endelige frigjøringen av Peer Gynt fra uspillelig dramatisk dikt til det nå framstår som spennende, underholdende teater, tror jeg går til den tsjekkoslovakiske scenograf Lubos Hruza, som altså har skapt de kledebon forestillingen beveger seg i. […] Også han har sett de stengende fjellene, de tårnende skyene, ørken og hav, og det er elementer av disse ting i hans dekorasjon. Men her opptrer disse ting som flyktige drømmer, gyntske luftspeilinger, det føyer seg etter Peer, er bølgende omskiftelig som hans sinn og tanke. […] Men den egentlig overraskelse kommer med den gamle Peer og Knut Wigert. Hos Wigert er det ingenting resignert og sløvt og gammelt. […] Det er en mann med dårlig tid, som vet han skal dø, og som ikke frykter døden – men som er redd sitt levde liv.»

Freya Gerstad skriver i The Stage and Television [London] under tittelen Freya Gersvad reports on a new Peer Gynt:

«Grieg er selvfølgelig bannlyst fra denne produksjonen, men utover det og et par andre moderne oppfinnelser, som at de tre seterjentene er kledd og spiller som i 1975, følger forestillingen nokså tradisjonelle linjer. […] Lubos Hruza har løst dekorproblemet briljant, gjennom å henge digre hvite lerretstekstiler fra takbjelkene. Disse kunne trekkes opp til fjell, bli en ørken, telt, båt og så videre. Tilleggslys gjorde dette til en av de vakreste sceneløsningene jeg noen gang har sett.»

Odd Eidem skriver i VG under tittelen Forgjeves angrep på Peer:

«En skjønn og praktisk sceneløsning har Lubos Hruza funnet ved hjelp av sine merkelige og bevegelige ‘presenninger’ som av og til danner lyriske fjelltopper, andre ganger er de telt, så heves de som tak inne i en høy hall, etc. […] Jeg tror kort sagt at Edith Rogers regiplan er grunnleggende perspektivløs også når det gjelder tidslengden. […] Forestillingen består av enten fikse revypåfunn eller særdeles vakkert danderte posisjoner. Men lite henger sammen! […] Har Edith Roger noen sinne tenkt på hvorfor Solveig i det hele tatt er med i stykket? Å ja, det har hun nok. Men jeg tror ikke hun har klart å finne svaret. I boken opptrer hun som kjent bare sporadisk her og der, og hun kan tillegges mange symbolske verdier. Men på scenen må hun da fordundre meg ha en annen funksjon enn å se ut som en turistsuvenir til oppstilling på peishyllen hjemme hos norskamerikanere i Brooklyn. […] Vi opplever også en del sterke enkeltprestasjoner. En så klovnlevende Grønnkledd som Frøydis Armands utgave er antagelig vanskelig å finne maken til i verden. Her er en fandenivoldsk sikker humor som det bare er å klappe eviva mot.»

Se flere bilder og skisser og les flere presseklipp på Sceneweb.

Nationaltheateret. "Peer Gynt". 12/3-75
Tor Stokke som Peer i scene fra Nathionaltheatrets oppsetning av Henrik Ibsens Peer Gynt, premiere 20. mars 1975. Edith Roger hadde regi og Lubos Hruza kostymer og scenografi. Foto: Frits Solvang /DEXTRA Photo

SKUESPILLER HENRIK KLAUSEN

Henrik Kristen Johan Klausen (født 14. februar 1844 i Kopervik på Karmøy, død 23. november 1907 i Kristiania) var en norsk skuespiller. Henrik Klausen var en meget allsidig skuespiller som dekket det meste av et teaters repertoar. Han spilte i lystspill og farser, operetter og klassikere, men ble mest kjent som den første skuespiller som opptrådte i rollen som Peer Gynt. Dette foregikk i Christiania Teaters urfremførelse av Henrik Ibsens dramatiske verk i 1876. Klausens tolkning av Peer Gynt ble av flere anmeldere ansett som hans største prestasjon. Så grunnleggende var denne rollen at om han ikke hadde fremført noen annen rolle, ville hans opptreden som den første Peer Gynt vært tilstrekkelig til å skaffe ham en plass i norsk teaterhistorie. Som skuespiller utviste Henrik Klausen en frodig fantasi. Han kombinerte vittige innfall med skarp iakttakelsesevne og hadde blikk for karakteristiske detaljer. I de store karakterrollene fikk han frem det særegne i rollene.

 

Fotografi_fra_Christiania_Theaters_urfremførelse_av_Henrik_Ibsens_Peer_Gynt_(1876)
Henrik Klausen som den første Peer Gynt,ved Christiania Theater (1876). Foto: Ernst Emil Aubert. Kilde: Wikimedia, commons.wikimedia.org, 05.11.2014,  http://commons.wikimedia.org/wiki/File:Henrik-Klausen-Peer-Gynt-1876.jpg

 

Henrik Klausens skuespillerkarriere startet med en ettårig teaterskole i  i Trondheim 1860–61. Deretter fulgte to sesonger på Throndhjems Theater. Våren 1863 ble han ansatt på Kristiania Norske Theater, som ble ledet av morens svoger, Georg Krohn. Etter at dette teateret var slått sammen med Christiania Theater samme år, debuterte Klausen der i Eugène Scribes Zoë eller Den lånte elsker. Da antallet skuespillere skulle reduseres høsten 1864, ble Klausen ikke reengasjert. Han dro til Paris, der han studerte teater i tre måneder. Da han kom tilbake til Christiania 1864, fikk han engasjement på Peter Lorentz Rasmussens nyopprettede Folketheatret. Teateret drog på en turné som endte på Dramatiska Teatern i Stockholm. Klausen ble igjen i Sverige for å bli svensk skuespiller. 1867 vendte han tilbake til Norge og fortsatt turnévirksomhet i Thomas Cortes’ teaterselskap frem til 1870.

 

Portrettfotografi_av_Henrik_Klausen
Portrettfotografi av Henrik Klausen fra 1965. Foto: Marie Bull. Kilde: Wikimedia, commons.wikimedia.org, 05.11.2014, http://commons.wikimedia.org/wiki/File:Youth_image_of_Henrik_Klausen.jpg

 

Da en rekke skuespillere brøt med Christiania Theater 1870 og dannet Det norske Theater (også kjent som Møllergadens Theater) under Bjørnsons ledelse, fikk også Klausen engasjement der. Bjørnsons instruksjon fikk en meget positiv innflytelse på Klausens utvikling. Høsten 1872 vendte utbryterne tilbake til Christiania Theater, og Klausen fulgte med. Han ble ved Christiania Theater til dette ble nedlagt sommeren 1899. Samme høst ble han engasjert ved Nationaltheatret, og her fortsatte han resten av sin karriere.

På Sceneweb kan du lese en lengre artikkel om Henrik Klausen, skrevet av Thoralf Berg, professor emeritus ved Norges teknisk-naturvitenskapelige fakultet (NTNU). Gjengitt med tillatelse fra forfatteren.

Scene 7

Scene 7 var en fri teatergruppe som ble etablert i Oslo i 1966 som en underavdeling av Club 7. Scene 7 var en av de første frie teatergruppene i Norge. Scene 7 var et lite og åpent avantgardeteater med pust fra et internasjonalt miljø. Teatrets kunstneriske leder var Sossen Krohg. Det eksperimentelle teatrets profil var å være et åpent teater; åpent for nye teaterformer, ny dramatikk og nye skuespillere. Scene 7 stod i mange år for store deler av hovedstadens avantgardeteater og internasjonale impulser.

Sossen Krohg, Kunstnerisk leder ved Scene 7. Foto: Sossen Krohg
Sossen Krohg, Kunstnerisk leder ved Scene 7. Foto: Sossen Krohg

Scene 7 ble stadig uthengt for amatørskap av teateranmelderne. Og det skal sies at flere av skuespillerne var nettopp amatører – slik fungerte Scene 7 da også som en form for alternativ teaterskole.

Scene 7s åpningsforestilling var Molières De Lærde Damer i 1966, iscenesatt av Sossen Krohg. Og, teaterets største publikumssuksess var oppsetningen av Gerd Brantenbergs Egalias døtre.

I 1972 begynte Scene 7 med oppsøkende teater. I begynnelsen oppsøkte de steder som fengsler, ungdomsklubber, eldresentre og sykehus. Etter en stund ville kulturrådmannen støtte kun åpne forestillinger som ble arrangert i samarbeid med for eksempel bydelsutvalg og biblioteker.

Høsten 1973 arrangerte Scene 7 «Aksjon manus ut av skrivebordsskuffen». En form for dramatikk-konkurranse hvor de som ble plukket ut ble ilesesatt av Scene 7. Det kom inn femten manus og fem av disse ble opplest i løpet av året.

I 1974 startet Scene 7 en utstrakt barneteatervirksomhet.

Etter 1974 skjedde det lite nytt i Scene 7. Det ble produsert og spilt mange stykker men teatret hadde funnet sin form og sluttet sin utforsking i nye uttrykk. Det politiske aksjonsteatret på 1970-tallet slapp aldri til på Scene 7, men de tok opp brennbare sosiale temaer som for eksempel homofili, handikappede, uskyldig dømte, mishandling i fengselsvesenet eller psykiatrien.

Misnøyen blant skuepillerne økte utover 1970-tallet og 8. mars 1979 sendte de et brev til styret der de anklaget «Club 7s ledelse og administrasjon for tilsynelatende slapp og llikegyldig holdning og ledelse av Scene 7.» Samme uke ble det avholdt et allmøte hvorpå ett nytt brev til styret, hvor det ble uttrykt «sterk misnøye med de nåværende forhold ved teatret, både kunstnerisk, teknisk og administrativt.»  Slik fortsatte misnøyen til det ble bestemt å nedsette et kunstnerisk råd, fornye stillingsinstrukser og grundig behandling av driften i det kommende året. Ingenting av dette ble gjennomført.

Helt på slutten av 1970-tallet stod Club 7 på kanten av stupet igjen. Indre konflikter og mer økonomisk rot preget stedet. Samtidig økte den ytre konkurransen ved at flere jazzklubber i Oslo åpnet. Styret økte prisene og redusert aktiviteten. Alt ble kuttet drastisk bortsett fra bemanningen og driften av Scene 7 som var hellig for Attila. Samtidig, i denne perioden, hadde Scene 7 premiere på sin mest ambisiøse produksjonen i teatrets historie; Ola og Ali.

Høsten 1981 måtte Club 7 allikevel kutte 50% i teatrets budsjetter. Og fra 1983 ble det stadig vanskeligere for Scene 7 å holde sin posisjon i klubben. Budsjettene ble ytterligere kuttet, vitaliteten i gruppen svakere og det kom færre tilskuere. Teatret satset på flere gjestespill og det gikk lengre tid mellom hver egenproduksjon. Allikevel, også i denne perioden holdt gruppen på sin profil: barneteater, sosialt engasjert teater, ny norsk dramatikk og europeiske absurdister. Teatret flyttet opp i mellometasjen og definerte seg som et kaféteater med småbord til publikum, men de savnet teatersalen i underetasjen.

I november 1982 satte teatret opp sitt siste norske stykke Til døden skiller Eder ad. Etter dette satte de opp europeiske absurdister, til gode kritikker – men Scene 7 sang nå på siste verset. Rommet var deres siste produksjon og i juni 1984 var det kun Sossen Krohg og Attilla Horvath som var tilknyttet teatret.

Scene 7 ble avviklet da Club 7 ble slått konkurs 1. april 1985.

SCENE 7s  LOKALER:

1966:  Kjelleren og Teatersalen i Edderkoppen revyteater på St. Olavs plass.

1966- sommeren1970:  Restaurant Kongen i Frognerkilen.

Juli 1971-1985: Underetasjen i Konserthusets D-blokk, kjelleren til Oslo Konserthus i Vika (nå: Stenersenmuseet). De tre førset årene i Konserthuset var repertoaret til Scene 7 sterkt preget av europeiske absurdister, amerikanske beat-forfattere, uetablerte norske dramatikere og dramatikere som stod utenfor institusjonsteatrene. Fra 1981 leide de også mellometasjen i Konserthuset.

KILDE:

Førland, Tor Egil: Club 7. Pax Forlag A/S Oslo 1998.

Å SAMLE SCENEKUNST: KONFERANSE OM TEATERDOKUMENTASJON

Scenekunsten er flyktig, og arkivene gir kunnskap om teaterhistoriens betydning i norsk kulturarv.
Nasjonalbiblioteket og Sceneweb v/Danse- og teatersentrum inviterer til konferanse om innsamling, dokumentasjon og formidling av teatermateriale, i forbindelse med Vinterlysfestivalen 2016

Sted: Scandic Meyergården, Mo i Rana.

Tidspunkt: 9. februar 12.00-21.30,
10. februar 09.00-15.45.

Nasjonalbiblioteket samler og bevarer teaterdokumentasjon. Sceneweb er en teaterhistorisk database med kvalitetssikret innhold. Målet for innsamlingen av teatermateriale er å bevare kulturarven for fremtiden og øke kunnskapen om norsk teaterhistorie. Med digitalisering og stadig bedre søkefunksjonalitet legges det til rette for en levende formidling av teaterhistorien. Konferansen Å samle scenekunst fokuserer på ulike aspekter rundt innsamling, bevaring og formidling av scenekunstmateriale.

Foredragsholdere er bl.a. professor Thoralf Berg, skuespiller Wenche Medbøe, teaterviter Elisabeth Leinslie, Tove Jensen Holmås fra Teaterarkivet i Bergen samt Nasjonalbibliotekets forskningsbibliotekarer Stig Bang, Bent Kvalvik og Benedikte Berntzen. Det vil også bli omvisning i Nasjonalbibliotekets lokaler, hvor arbeidet med bevaring, registrering og digitalisering foregår.

 

no-nb_ts_02144

 

Konferanseavgift: 1480,- som inkluderer lunsj begge dager, 3-retters middag, omvisning i Nasjonalbiblioteket og billett til Nordland Teaters forestilling Jonas. Konferansehotellet Meyergården har reservert rom med rabatterte priser. Bestill på epost hilde@meyergarden.no  eller telefon 75 13 40 00. Vis til teaterkonferansen ved Nasjonalbiblioteket
9. og 10. februar.

Programmet kan lastes ned her .

Frist for påmelding er 10. januar 2016 og kan gjøres her .

Konferansen er åpen for alle interesserte. Velkommen!

Arrangører: Nasjonalbiblioteket og Danse- og teatersentrum.

Kontaktperson: Seksjonsleder
Kjersti Rustad    Tlf. 75 12 11 36

 

   DTS_logo_horisontal_CMYK

 

SAMPO TEATER

Sampo Teater ble etablert i Oslo i 1983 av Anitta Suikkari (skuespiller) og Mette Brantzeg (regissør). I flere produksjoner var også billedkunstner Erik Anner Evensen et assosiert medlem av gruppen – som scenograf. Sampo Teater brukte teatret som bilde på vår tid, med særlig fokus på menneskers historie (ofte fra kvinnens perspektiv), myter, røtter og relasjon til naturen – eller mangelen på disse.

Sampo Teater hentet sitt navn fra det finske nasjonaleposet Kalevala. Sampo er utømmelighetskilden som alle kriger om i Kalevala. På havets bunn står den og maler salt og sølv i det uendelige. Gruppens første produksjon Kalevala (1984) var en dramatisering av dette store finske nasjonaleposet – iscenesatt som en soloforestilling med Suikkari på scenen og Brantzeg som regissør. Kalevala, som de fleste av Sampo Teaters produksjoner, ble godt tatt imot av anmelderne. Erik Pierstorff skrev i Dagbladet (11.05.1984): «Kalevala åpnet for meg en verden av poesi og natur, av mytologi og anekdote, som var helt ny. […] Jeg vet få skuespillere som står så totalt inne for det hun gjør, fysisk og åndelig, som denne unge finske skuespillerinnen.” Det var spesielt Suikkaris spill og gruppens tverrkunstneriske tilnærming til teatret som ble trukket frem av anmelderne. Elisabeth Rygg kommenterte det siste i sin anmeldelse i Arbeiderbladet (nå: Dagsavisen) (12.05.1984): «Et ambisiøst prosjekt – en fantastisk opplevelse. […] det er nettopp samarbeidet mellom skuespiller, instruktør, lys, lyd, scenografi og musikk som skaper den sterke, spennende og sjeldne helheten.»

Programforside fra Sampo Teaters produksjon Kalevala (1984).
Programforside fra Sampo Teaters produksjon Kalevala (1984).

Sampo Teater fortsatte sitt arbeid med soloforestillinger som var særpreget av en tverrkunstnerisk tilnærming; Fru Larsen (1986), Vargbruden (1988), Arnaqat (1992). Ifølge anmelderne var det først og fremst Suikkaris skuespillerkunst som bergtok publikum. Men regissørens grep om helheten ble også trukket frem av flere med kommentarer som ”intelligent”, ”stor kunst”, ”dristig og ærlig”, ”stor klarhet og dyp forståelse”.

Anitta Suikkari som Vargbruden i "Vargbruden" (1988). Foto: Ole Sigmund Breimo
Anitta Suikkari som Vargbruden i Vargbruden (1988). Foto: Ole Sigmund Breimo

Sampo Teater er også kjent for sine samarbeidsproduksjoner. Deres første samarbeid var med Bikuben Musikkteater i Oslo i 1987. Sammen iscenesatte de to gruppene Baal av Bertolt Brecht.

Etter dette, nærmere bestemt i januar 1988, flyttet Suikkari og Brantzeg Sampo Teater til Tromsø. Suikkari grunngir dette i en artikkel i Spillerom nr. 2-3 1989: ”Vi var kommet til et punkt hvor vi måtte flytte fra Oslo, vekk fra den undertrykkende maktmekanismen, det rådende kultursynet og fortielsene som holdt på å gjøre oss paranoide. Gjennom flere gjestespill til Tromsø og erfaringer fra Finnmark på turné, visste vi at det i Nord-Norge fantes et publikum som ennå ikke hadde mistet sin evne til opplevelse, begeistring og selvstendig tenkning. Vi hadde opplevd et publikum som villig tok imot vår ”ikke-lineære” dramaturgi.”

I Tromsø var de aller fleste produksjonene til Sampo Teater samarbeidsproduksjoner med andre grupper og institusjoner; bl.a.  Totalteatret, Hålogaland Teater, Beaivváš Sámi Našunálateáhter, Tromsø Danseteater og Stellaris DansTeater.

kort_nitusenByen_totalteatret og sampo teater
Programforside nitusenByen (1989.

Den første suksessen i Tromsø ble nitusenByen som hadde urpremiere 21. mai 1989. I samarbeid med Totalteatret utviklet de en forestilling som utforsket personers vilkår i byen og hvordan de påvirker naturen rundt. nitusenByen vant Scenarioprisen ’89 for beste sceniske enakter. Juryens begrunnelse var som følger: «Dette er en helstøpt forestilling som forener eksistensielt alvor med deilig teatral humor. Vi så en naken menneskelighet og et varmt nærvær: scenografi, dramaturgi, lys, tekst, lyd og fremførelse – ja, regien – alt føyet seg inn i en gripende helhet. Juryen opplevde at denne forestillingen deres var spesifikt lokalt og som samtidig spente mot det universelle. Det var som en hel landsdel kom seilende mot oss med hud og hår, bærsj og angst og kjærlighet.»

En muligens enda større suksess (dog ikke prisvinnende) kom i 1991. Da produserte Sampo Teater Brechts Det gode mennesket fra Sezuan i samarbeid med Hålogaland Teater, Beaivváš Sámi Našunálateáhter og Studio Teater. Sezuan var en utendørsforestilling som hadde premiere på Finnmarksvidda, med store iskulisser lys- og lydsatt i den iskalde vinternatten. Harriet Eide skrev i Dagbladet (11.03.1991): «I sin kunstnerisk mektige ramme, skapt av is og snø på Finnmarksvidda av den samiske kunstneren Aage Gaup, vil oppsettingen fryse seg fast i hukommelsen som en sjelden og verdifull opplevelse. […] Forestillingen blir grensesprengende i sitt uttrykk, total gjennom lyd og lysdesign (Arvid Esperø og Kristin Bredal), lydbilder ved Jan Garbarek og Astor Piazzolla og ikke minst gjennom Inghild Karlsens kostymer, et mesterverk i sort og hvitt.» Jan Erik Teigen skriver også om det uforglemmelige ved det audiovisuelle uttrykket i denne forestillingen (Nordlands Framtid, 11.03.1991): «Scenografien er verd et helt kapittel for seg. Den kan ikke sammenlignes med noe jeg har sett tidligere. […] Det fargerike lysets spill mot ismassivet forsterket den trolske og nifse stemning i handlingen. Det samme gjorde lydbildene til Jan garbarek og Astor Piazolla. Pumpet ut gjennom store høytalere som nærmest var gjemt bort i skogen, for at lyden skulle komme  allesteds fra. […] Et mer spennende teaterprosjekt enn dette er aldri presentert på Nordkalotten.»

Fra samproduksjonen Sezuan (1991). På bildet: Anitta Suikkari. Foto: ukjent.
Fra samproduksjonen Sezuan (1991). På bildet: Anitta Suikkari. Foto: ukjent.

 

I 1992 trakk Mette Brantzeg seg ut som Daglig leder og Makka Kleist kom inn. Sampo Teater bestod da av Kleist og Anitta Suikkari. De arbeidet videre med både samarbeidsproduksjoner og soloer. Brantzeg fortsatte som regissør på flere av disse produksjonene.

I 1994 kom neste storsatsing som var nok et Brecht-stykke; Mor Courage og barna hennes – i samarbeid med Hålogaland Teater, Totalteatret, Tromsø Danseteater,  Stellaris Danseteater og Beaivváš Sámi Našunálateáhter.

Fra samproduksjonen Mor Courage og barna hennes (1994). På bildet: Guri Johnson og Thomas Fasting. Foto: Ola Røe.
Fra samproduksjonen Mor Courage og barna hennes (1994).
På bildet: Guri Johnson og Thomas Fasting. Foto: Ola Røe.

De tre siste produksjonene vi vet om produserte Sampo Teater i samarbeid med Beaivváš Sámi Našunálateáhter: i 1997 Antoine ja Bás-Prinssas, i 1998 Duste Dievddu! og i 2001 Kajakkvinnen.

Etter Kajakkvinnen i 2001 har vi ingen informasjon om Sampo Teater. Har de lagt ned? – eller produserer de fremdeles? Vet du mer om denne sentrale teatergruppen så ta gjerne kontakt med oss i Sceneweb.

Fotografi øverst: Fra samarbeidsproduksjonen Duste Dievddu! (1998)

 

 

SMUGTEATRET på Sceneweb

Tidligere i år fikk vi levert inn en del arkivmateriale om teatergruppen Smugteatret. Dette er nå registrert i databasen og kan studeres her. Hvis du klikker deg videre på hver enkelt produksjon vil du oppdage mer materiale.

***

Smugteatret (1975-1985) var en av de første eksperimentelle teatergruppene i Norge og hadde sin base i Bergen. Smugteatret ble etablert i 1975 i miljøet rundt Teatervitenskap og Kunsthistorie ved Universitetet i Bergen. Knut Ove Arntzen var gruppens leder.

 

Fotografi fra Smugteatrets produksjon MultiMediaMote (1983).  Fotograf: Worm Winther.  På bildet: Anne-Regine Kayser. Kilde: Worm Winthers privatarkiv. Giver: Worm Winther, 07.05.2015
Fotografi fra Smugteatrets produksjon MultiMediaMote (1983). Fotograf: Worm Winther. På bildet: Anne-Regine Kayser. Kilde: Worm Winthers privatarkiv. Giver: Worm Winther, 07.05.2015

 

Smugteatret var i sin samtid en av de få eksperimentelle og en av de viktigste frigruppene i Norge i sin samtid. Forbilder var Meyerhold, Artaud, og Staniewski. Ideer og teorier fra disse ble prøvd ut i Smugteatret. I begynnelsen ble det lagt vekt på stykker med klar handling, mye bevegelse, improvisasjon og til en viss grad gjøglerteknikk. Etter hvert utviklet det seg til langsomme bevegelser, stiliserte utrykk og mindre replikkmateriale. I de senere produksjonene ble det lagt mer vekt på det visuelle uttrykket. Gruppen arbeidet både med teater og performance, fra teaterscenen til andre rom. Forholdet mellom betrakteren og deltageren ble viktigere. I tillegg til å sette opp forestillinger, drev gruppen også teaterpedagogiske verksteder.

Smugteateret viste sin første produksjon Krisen med det rare i i 1975 og deres siste oppsetning Dansterapi ble vist på Kjølelageret på USF i Bergen i 1985.

 

Fotografi fra Smugteatrets produksjon Bare for å overleve, bare for å overleve (1977). Fotograf: ukjent. På bildet: ukjent. Kilde:  Worm Winthers privatarkiv. Giver: Worm Winther, 07.05.2015
Fotografi fra Smugteatrets produksjon Bare for å overleve, bare for å overleve (1977). Fotograf: ukjent. På bildet: ukjent. Kilde: Worm Winthers privatarkiv. Giver: Worm Winther, 07.05.2015

 

sw360
Fotografi fra Smugteatrets produksjon Dansterapi (1985). Fotograf: Henriette Harbitz. På bildet: Leo Ziegler, Robert Roespel, Hildegun Sander, Gurå Mathiesen. Kilde: Worm Winthers privatarkiv. Giver: Worm Winther, 07.05.2015

 

Litteratur om Smugteatret:

Arntzen, K. O. 1991. ”Instruktørens arbeid i gruppeteater og frie prosjekter. ´Smugteatret´- et gruppeteater mellom fysisk teater og performance-teknikk”, i H. Reistad, red., Regikunst, Oslo, Tell forlag.

Degett, K. 1983. ”Dramaturgi i gruppeteater – et signalement af en eksperimenterende teatergruppe”. Artikkel i Børneteateravisen, København: nr. 39, mars 1983.

Smugteatret er også kort omtalt i Gruppeteater i Norden av Anton Fjeldstad, Aage Jørgensen, Margarete Wirmark og Clas Zilliacus.København: Samlerens Forlag A/S, 1981.

TRØNDELAG TEATER

Sceneweb fikk våren 2014 tilskudd fra Arild og Emilie Bachkes Fond, Torstein Erbos Gavefond og Sør-Trøndelag Fylkeskommune til å importere Trøndelag Teater sin repertoardatabase til Scenewebdatabasen.

 

Trøndelag_Teater

 

Trøndelag Teater eksisterer i dag i et av de eldste bevarte teaterhusene i Norge. Dets historie kan trekkes tilbake til 1861 da Det Norske Theater i Trondhjem åpnet (1861 -1865).   Etter det ble det gjort mange forsøk på å opprette en varig  teaterinstitusjon i Trondheim. Foruten perioden med Trondhjems Nationale Scene (1911-1927), så var det ikke før i 1936, med Henry Gleditsch i spissen, at Trondheim fikk et fast teater – Trøndelag Teater ble opprettet. Siden denne gang har teateret vært en stor kunstprodusent i Trondheim og i regionen. Teatrets historie har til tider vært dramatisk og er sentral i norsk teaterhistorie.

 

Trøndelag_Teater (1)

 

Trøndelag Teater har ikke selv en allment tilgjengelig database som formidler teatrets repertoarhistorie, repertoardatabasen til teatret blir i dag brukt internt. Av denne grunn er det ekstra stas at vi nå har importert databasen til Scenewebdatabasen. Dette betyr at teatrets repertoarhistorie er tilgjengelig for alle og dets historie blir satt i sammenheng med resten av det norske teaterlandskapet.

Her finner du Trøndelag Teater på Sceneweb.

I forbindelse med importen har vi produsert 3 artikler om Trøndelag Teaters historie under krigen:

Den kortvarige lykken
Motstandsmannen
Gleditsch heiser ikke flagg for nazistene

Også lysmesteren Oscar Ottesen har fått sin egen artikkel. Navnet Oscar Ottesen dukker opp ved Trøndelag Teatrets første produksjon Kvinnene på Niskavuori i instruksjon av Henry Gleditsch i 1937. Ottesen er etter dette registret ved de fleste av teatrets produksjoner, helt frem til det som trolig er hans siste forestilling som lysmester; Sommer i Tydal i regi av Henny Mürer i 1972.
Les artikkelen her.

Johanne Dybwad-Turnéen i 1907

I 1907 dro Johanne Dybwad sammen med en trupp av skuespillere til Tyskland og Danmark med de fire Ibsenproduksjonene Et dukkehjem, Gengangere, Bygmester Solness og Rosmersholm.

Johanne Dybwad. Dette bildet er fra samlingen til Norsk Folkemuseum. Foto: Anders Beer Wilse Kilde: Wikipedia, no.wikipedia.org, 07.01.2013, http://no.wikipedia.org/wiki/Fil:Johanne_Dybwad1.jpg
Johanne Dybwad. Dette bildet er fra samlingen til Norsk Folkemuseum. Foto: Anders Beer Wilse
Kilde:
Wikipedia, no.wikipedia.org, 07.01.2013, http://no.wikipedia.org/wiki/Fil:Johanne_Dybwad1.jpg

 

Tysk teater var på den tiden særpreget av naturalismen, og Dybwads produksjoner ble ikke tatt godt imot i Tyskland, da de ble ansett å mangle psykologisk dybde.

Den tyske regissøren Max Reinhardt, som var en del av re-treatalitetsbølgen, la imidlertid merke til Dybwads potensial og hun fant stor inspirasjon i hans arbeider i tiden som kom. På 1920-tallet iscenesatte hun flere produksjoner som ble meget godt mottat. Hun arbeidet da med en blanding av realistisk og impresjonistisk stil, samt en lyssetting som minnet om Reinhardts stil.

Mer om Dybwad-Turnéen, Johanne Dybwad og Max Reinhardt kan du lese i Ragnhild Gjefsens artikkel German-Norwegian Theatrical Interactions: A Brief Historical Overview

Scenewebs kilder

HVILKE KILDER BENYTTER SCENEWEB?

 

21247715

 

Vi arbeider med dokumentasjon av veldig mange forskjelligartede aktører, prosjekter og tiltak i scenekunstbransjen. Derfor benytter vi også mange forskjellig typer kilder; Materiale fra teatrene, gruppene og kunstnerne selv, fra litterære kilder, fra Nasjonalbibliotekets arkiv osv.

Her er en liste over alle de ulike kildene vi benytter. Kildene er her opplistet i alfabetisk rekkefølge, det er ingen sammenheng med plassering på listen og betydning i omfang eller verdi.

  • Artikler og anmeldelser i aviser og tidsskrifter.
  • Automatisk import av Premieredatabasen til NTO. Denne er opprettet som en kontinuerlig import og den finnes også på Scenekunst.no.
  • Automatiske importer av repertoardatabaser.  Vi har gjennomført tre slike importer: Oslo Nye Teater, Trøndelag Teater, og Den Nationale Scene
  • Danse- og teatersentrums tidligere database Scenekunstdatabasen. Scenekunstdatabasen inneholdt litt under 4000 objekter og disse ble importert da Scenewebdatabasen var implementert og var dermed vårt innholdsmessige utgangspunkt da vi startet registreringsarbeidet sommeren 2010.
  • Dokumentasjons- og promoteringsvideoer.
  • Forsknings- og evalueringsrapporter.
  • Innsendt materiale fra brukere av Sceneweb.no (tilbakemeldingsknappene som finnes på alle sidene på hjemmesiden vår).
  • Internettsider med copyrightlisens. Her har vi inngått avtaler med eier, enten eier av siden (som ved hjemmesiden til en kunster, et kompani, et teater, et arkiv, et bibliotek eller et museum) eller med skribent av artikler i nettleksikon (som f.eks. Store Norske Leksikon).
  • Internettsider med frie lisenser (f.eks. Wikipedia, Wikimedia, og deler av DigitaltMuseum, Nasjonalbiblioteket og Store Norske Leksikon).
  • Litteratur om norsk scenekunst.
  • Privatarkiver levert direkte til oss (Det Motsatte Prosjekt, Perleporten Teatergruppe, Passage Nord Project, Elsa Kvamme, Tramteatret, Helge Reistad m.fl.).
  • Programmer; forestillingsprogrammer, festivalprogrammer, sesongprogrammer.
  • Repertoaroversikter, bilder o.a. materiale tilsendt oss direkte fra institusjoner, kompanier og enkeltgrupper.
  • Samarbeid med Nasjonalbiblioteket.
  • Samarbeid med privatarkiver hvor eier selv registrerer sitt arkiv (f.eks. Margareta Hruza og Einar Dahl).
  • Samarbeid med privatarkiv hvor vi registrerer deres digitaliserte materiale (f.eks. DEXTRAphoto).
  • Scenekunstorganisasjoner som selv legger inn sitt arkiv (f.eks. Kunstbanken Hedmark Kunstsenter og Grenland Friteater).
  • Årsrapporter.

 

EN OMTALE FRA JUDITH MALINAS ENESTE BESØK I NORGE

Refleksjon fra Living Theaters workshop på Grusomhetens teater i 2011- publisert i Tidskriftet Drama samme år. Judith Malina døde i april 2015 og i den anledning har vi fått tillatelse til å publisere en redigert versjon av artikkelen fra Judith Malinas eneste besøk i Norge. Skrevet av den gang masterstudent i Teatervitenskap Hege Knarvik Sande


IMG_2627



– Hvordan kan vi bli kvitt undertrykkelse? spør The Living Theatre. 64 år etter at den revolusjonerende teatergruppen ble dannet, kom lederen og teaterlegenden Judith Malina for første gang til Norge.

Den New York-baserte teatergruppen ble dannet i 1947 av Judith Malina og Julian Beck. The Living Theatre har skapt over 100 produksjoner og turnert i store deler av verden. 64 år senere kom altså Judith Malina, sammen med sine to kollegaer Tom Walker og Brad Burgess, for første gang til Norge for å holde workshop i regi av Grusomhetens Teater. Det var teaterhistorie som utspilte seg på Grusomhetens teater i Oslo 15. og 16. mai. Vi som fikk være med, enten som deltakere eller tilskuere, fikk et grunnleggende innblikk i The Living Theatres metodiske og visjonære arbeid.

Det revolusjonerende teater

The Living Theatre ble skapt under visjonen om et ikke-institusjonelt og antikonvensjonelt teater. Inspirert av blant annet eksistensialisme, østlige teatertradisjoner, teaterfornyere som Brecht, Artaud og Grotowski, skapte de et revolusjonerende teater forankret i pasifistiske og anarkistiske idealer. Visjonen var å skape radikal sosial og politisk forandring.

The Living Theatre skulle med dets politiske og revolusjonerende teater bli en av de viktigste representanter og utviklere av avantgardeteater. De står omtalt i de fleste teaterhistoriebøker som et av de aller første gruppeteatrene som redefinerte teatret både i form og innhold.

ws_paradisenow3

 

Det nye teatrale uttrykket

Redefineringen kom til uttrykk i The Living Theatres kollektive teaterorganisering, og gjennom det nye teatrale uttrykket. Det var ikke lenger den narrative fortelling som stod i fokus. Formen var fragmentert, og uttrykket ble skapt gjennom skuespillernes fysiske og kroppslige tilstedeværelse; et fysisk uttrykk som gruppen i felleskap frambrakte gjennom gruppedynamiske øvelser.

The Living Theatre videreførte den nye teaterpraksisen til Europa på sine årelange turneer på 60-tallet. De var til stor inspirasjon for gruppeteatrene som oppstod her i denne perioden. De medvirket også til utviklingen av den moderne dramapedagogikk, som ble sterkt inspirert av avantgarde-teatrets gruppedynamiske metodikk.

Din personlige sannhet

The Living Theatre ble inspirert av Piscator og Brecht som ønsker å sette det konvensjonelle teatret på hodet. På lignende vis ønsket The Living Theatre å revolusjonere. Malina forteller (på workshopen) at The Living Theatre er imot oppfatningen om skuespillergeniet, da skuespillergeniets eneste formål er å bli beundret. De ønsker at skuespilleren og teatret skal gjøre noe med og si noe til publikum.  – Dette kan bare skje ved engasjerte skuespillere som virkelig har noe på hjertet, sier Malina.

Workshopens mål er at deltakerne skal finne sin personlige sannhet. En sannhet som man i følge Malina kan oppdage gjennom de gruppedynamiske øvelsene som The Living Theatre har utviklet opp gjennom årene.

Politisk engasjement

Etter øvelsessekvensen setter alle deltakerne seg i en ring sammen med Judith Malina og hennes kollegaer. Man skal i felleskap komme frem til temaet for visningen som skal skje neste kveld under navnet A day in the life of Oslo. Diskusjonen som utspiller seg er en politisk og engasjert diskusjon der alle skuespillerne viser interesse og engasjement rundt samfunnsproblematikk i Norge.  De kommer frem til fire temaer; ”Norge i krig”, ”Kvinnerollen”, ”Galskap” og ”Vær deg selv hvis du kan”. Skuespillerne fordeler seg så i mindre grupper, hvor de under veiledning fra The Living Theatre skaper en sekvens rundt det valgte temaet.

Sekvensene ble så satt sammen til en helhet, som ble vist på Grusomhetens Teater mandag 16. mai foran et åpent publikum.

IMG_2645

 

Transformasjonen

Man kunne tydelig se gjennom visningen det prosessuelle og ritualistiske fokuset som The Living Theatre har. The Living Theatre er sterkt inspirert av østens mytiske og spirituelle ritualer. Antropologen Van Gennep forsket allerede i 1908 på ritualer, og karakteriserte disses kvalitet som ”rites of passage”. Gjennom deltakelse i et ritual separeres man fra sin tidligere tilstand, og gjennomgår en prosess der man transformeres inn i en ny virkelighet. Ritualet har altså en transformerende effekt. The Living Theatre tror på teatrets transformerende effekt. Gjennom den teatrale prosessen skal ikke bare skuespilleren finne sin personlige sannhet, men også publikums. Dette forklarer det tydelige fokuset The Living Theatre har mot publikum i både de gruppedynamiske øvelsene, og i forestillingene sine. Skillet mellom scene og sal har forsvunnet.

Troen på teatret

Judith

Når Judith Malina samtaler med publikum etter visningen kan man ikke unngå å legge merke til at denden 86 år gamle damen prater som om hun var en ung revolusjonær.

I hennes tydelig tale om The Living Theatres visjoner og ideer er det lett å se at det er livsverket sitt hun snakker om.

 

Mitt møte med The Living Theatre har først og fremst vært et innblikk i teaterhistorien. Men jeg må allikevel si meg imponert over The Living Theatres sterke lidenskap. Fortsatt den dag i dag lager de avantgardeteater, med en sterk tro på at man gjennom kollektiv kreativitet kan skape et teater som kan ha en transformerende effekt på mennesket og hele samfunnsorden.

– Hvordan kan vi bli kvitt undertrykkelse? spør Malina og konkluderer:

– Vi må alle delta i søken etter å få forandring.

Judith Malinas personlige sannhet er visjonen om et samfunn uten hierarki og undertrykkelse, og hun tror fortsatt at det kan skje på fredelig vis gjennom teatrets forvandlende kraft.

 

Litteratur:

Innes, Christopher. 2005, Avant Garde Theatre 1892-1992, Routledge, London og New York.

Braanaas Nils. 2008, Drama Pedagogisk Historie og Teori, 5. Utg., Tapir Akademiske forlag, Trondheim.

The Living Theater www.livingtheatre.org , 01.08.11

Fakta: The Living Theatre

  • Grunnlagt 1947 i New York av Judith Malina – elev av teaterlegenden Erwin Piscator – og hennes ektemann Julian Beck, abstrakt ekspresjonistisk billedkunstner.
  • På grunn av problemer med skattemyndighetene i USA reiste de på en årelang turne i Europa på 60-tallet.
  • De utfordrets sin samtids tabulagte områder, noe som førte til at de opp til flere ganger ble arrestert både i USA og resten av verden.
  • Julian Beck døde i 1985, da ble Hanon Reznikov co-direktør sammen med Judith Malina. Han ble også senere hennes andre ektemann.
  • Først etter Becks død åpnet The Living Theatre en fast teaterscene i New York. Men de fortsatte å turnere rundt i verden.
  • Hanon Reznikov døde i 2008, men The Living Theatre og Judith Malina er fortsatt aktuelle i dag med forestillinger på sitt  teater i 21 Clinton Street, New York. I tillegg holder de jevnlig workshoper i USA og i resten av verden.
  • Judith Malina døde i april 2015.

Teatermannen Thomas Thomassen

Thomas Christian Thomassen (født 19. november 1878 i Tønsberg, død 7. januar 1962 i Oslo) var en norsk skuespiller, instruktør og teatersjef. Thomas Thomassen var en betydelig regissør og skuespiller i sin samtid. Både som tradisjonsbærer og fornyer av teaterkunsten.

20150410110550291

Thomas Thomassen. Tegning av Thoralf Klouman, 1917; p.e.; gjengitt i A. Rønneberg: «Nationaltheatret gjennom 50 år», Gyldendal norsk forlag, Oslo 1949, s. 91

Thomassen debuterte som skuespiller på Centralteatret i 1900, som Harun al Raschid i Drachmanns Tusind og en nat. Han ble ved Centralteatret i 17 år. Han ble ansatt på Nationaltheatret i 1917 men fikk allerede året etter jobben som teatersjef ved Stavanger Faste Scene. Han ble ved teatret til 1921 da flyttet han tilbake til Oslo og arbeidet som regissør og skuespiller ved Nationaltheatret. Så flyttet han til Bergen og var teatersjef ved  Den Nationale Scene i perioden 1925–1931. Det var antagelig her han gjorde sin aller viktigste innsats for norsk teater ved å satse på ny norsk dramtikk og hjelpe frem unge talenter.

Etter en kort periode, 1931-1932, som teatersjef ved Det Nye Teater, gikk han tilbake til å være skuespiller ved samme teater frem til 1945.

På Sceneweb kan du lese en lengre artikkel om Thomas Thomassen, skrevet av Bent Kvalvik, filmarkivar og kulturjournalist, ansatt ved Nasjonalbiblioteket. Gjengitt med tillatelse fra forfatteren.

Evaluering av Sceneweb

Evalueringsresultatene skal danne grunnlaget for strategiske
veivalg i det videre arbeidet med dokumentasjon, forvaltning
og formidling av arkivmateriale som omhandler nyere
norsk scenekunst.” (s.13)

Høsten 2014 gjennomførte Proba samfunnsanalyse en evaluering av Sceneweb og arbeidet vi gjennomførte i perioden 2008-2013. Evalueringen ble initiert av Norsk Kulturråd. Under gir vi en kort gjennomgang av de viktigste områdene evalueringen dekker.

 

Uten navn

Evalueringen gir en grundig gjennomgang av Scenewebs historie, strategiske valg, måloppnåelse og dagens situasjon. Den gir også et godt bakgrunnsbilde på arkivsituasjonen i scenekunstbransjen.

Sceneweb beskrives som et unikt tiltak med stort potensial, bl.a. fordi det ikke finnes noen tilsvarende databaser for scenekunstmateriale, ei heller nettsider som presenterer materialet slik Sceneweb gjør. Det slås fast at våre valg for databasestruktur (objektorientert og relasjonell) er avgjørende for kvaliteten, samt valget om at den skal være redaksjonell – slik at vi har autoritetskontroll på metadataene som produseres.

 ”Med oppbygning som relasjonsdatabase og med
godt utviklede metadata fremstår databasen som
en god løsning for registrering og tilgjengeliggjøring
for dokumentasjon av scenekunst.”(s9).

Evalueringen understreker også viktigheten av samarbeidet med Nasjonalbiblioteket. Nytten av samarbeidet for begge parter blir grundig beskrevet. Det understrekes imidlertid også viktigheten av at bransjeorganisasjoner tar et ansvar i dette arbeidet. Dette fordi bransjeorganisasjonene har en forankring i, et engasjement for og kjennskap til kunstfeltet som er nødvendig for å lykkes i gjennomføringen av dokumentasjonen av feltet. Dette samsvarer med våre erfaringer fra andre land hvor det er vanlig at bransjeorganisasjoner tar et ansvar for dokumentasjon av eget kunstfelt. Ofte er det landenes teaterinstitutt eller informasjons-/dokumentasjonssentre for scenekunst som tar ansvar for dokumentasjon av scenekunstfeltet.

Andre strategiske valg som trekkes frem som positive
At vi har valgt å dekke hele scenekunstfeltet, både fri scenekunst, private institusjoner, nasjonale og regionale scenekunstinstitusjoner, anses som både en styrke og en svakhet. Styrke fordi dette viser en faglig forståelse for kunstfeltet og en svakhet fordi det vil være et uoppnåelig mål i uoverskuelig fremtid.

Det understrekes også at det anses som positivt at databasen er utviklet i open source teknologi, og at den fremstår som en god løsning for registrering og tilgjengeliggjøring av materialet. Gode beslutninger er tatt hva gjelder lagring av databasen. Det understrekes imidlertid at løsningen er for sårbar i det lange løp og de peker på Nasjonalbiblioteket som et naturlig sted for fremtidig lagring.

Våre valg rundt behandling av fysisk materiale: Siden oppstarten i 2008 har vi innsett at vi ikke har gode lagringsforhold for fysisk materiale. Derfor tok vi avgjørelsen om ikke å påta oss lagring av dette tidlig. Alt skannes og så leveres det tilbake til eier eller hvis eier ønsker det, leveres det til Nasjonalbiblioteket. Sceneweb både er og blir kun et digitalt arkiv.

Tilgjengeliggjøring av innholdet i databasen på sceneweb.no anses også som et viktig strategisk valg. På Scenewebs hjemmeside tilgjengeliggjøres alt som ligger i databasen. Unntaket er skannet materiale hvor vi ikke har samtykke til publisering fra opphavsperson. Materialet ligger imidlertid allikevel i databasen og kan ses på ved henvendelse til redaksjonen i Sceneweb.

Organisering av arbeidet
Som nevnt over understrekes vår nærhet til bransjen som viktig for gjennomføringen av arbeidet.

Erfaringer tilsier videre at det ikke er realistisk å basere Scenewebs videre utvikling på bidrag fra bransjen. Vi har i mange år forsøkt å få andre bransjeorganisasjoner på banen i dette arbeidet, men har bare lykkes en bit på veien. Det aller fleste i vår bransje har sitt fokus på produksjonen de arbeider med akkurat nå. Enten det dreier seg om en fri gruppe eller en stor institusjon ser vi at dette er regelen mer enn unntaket.

Samarbeidet med Nasjonalbiblioteket anses som en milepel i organiseringen av arbeidet. Spesielt understreker evalueringen at dette gir oss tilgang til materiale vi kanskje ikke hadde fått tilgang til uten dette samarbeidet. Det gis videre en god fremstilling av fordelene med samarbeidet for begge parter.

På grunn av beskjeden økonomi har Sceneweb i flere år blitt drevet av en person. Dette fremheves som lite ideelt først og fremst fordi det gjør arbeidet sårbart. Samtidig påvirkes fremdriften av denne underbemanningen.

Evalueringen understreker flere steder at Sceneweb også bør forankres i en arkivinstitusjon. Både pga kompetanse, gjennomførbarhet, legitimitet, økonomi og sikkerhet omkring lagring av databasen.

Brukerevaluering av nettsiden
I ca en måned høsten 2014 ble det satt opp en brukerundersøkelse på sceneweb.no. Her er en kort sammenfatning av resultatene fra denne:

  • 95% hadde besøkt sidene før.
  • 91% har utdannelse på universitetsnivå.
  • 58% jobber i scenekunstfeltet (yrkesgrupper som kunstnere, frilansskribenter og designer holdt utenfor).
  • 90% har jobbrelaterte formål med besøket.
  • 3 av 4 opplever det lett å finne informasjon og at det de finner er relevant.
  • 54% opplever kvaliteten på informasjonen god.
  • 44% mener mengden informasjon er god, 21% mener den er dårlig.
Uten navn
Brukerevaluering av databasens innhold. Side 31 i evalueringsrapporten,

 

Innhold og økonomi

«Teaterhistorisk kan Sceneweb bli uvurderlig,
men det krever økonomisk satsning.”(s.32)

I evalueringen hevdes det at Sceneweb ikke anses som et egnet forskningsverktøy. Det hevdes at dette først og fremst er p.g.a. at mengden innhold er for liten. Når innholdet er rikere vil dette være et godt utgangspunkt for forskning, står det videre. – Og mengde innhold har sammenheng med økonomien.

Den finansielle situasjonen har vært prekær siden Sceneweb opphørte som prosjekt og ble et fast tiltak i Danse- og teatersentrum. Evalueringen understreker dette og at det viser seg vanskelig for små virksomheter utenfor arkivinstitusjonene å få tilstrekkelige ressurser (I perioden 2007-2014 har vi søkt om tilsammen 20 mill. Vi har fått 3 mill). Den finansielle situasjonen Sceneweb har i dag er ikke forenlig med utvikling i ønsket retning. Det er behov for en langsiktig løsning og evalueringen konkluderer med:

”For å sikre dokumentasjon av scenekunstfeltet er det
viktig at myndighetene bevilger tilstrekkelige midler.”(s.12)

Ressursmangelen har ført til at mye materiale per i dag ikke er registrert i databasen. Vi har en stor backlog av digitalisert materiale og repertoaroversikter. Vi har heller ikke hatt midler til teknisk og designmessig videreutvikling.

Hva skal Sceneweb være?
I følge evalueringen råder det en viss forvirring blant brukerne om hva Sceneweb skal være: et arkiv eller et nyhets-/markedsføringssted. Ja takk, begge deler!, svarer vi da.

Siden oppstarten har vi arbeidet parallelt med arkivet og kalenderen (som vi har viet litt plass til på forsiden på sceneweb.no). Vi ønsker å tilby en nasjonal scenekunstkalender og gjerne en mobilapp tilpasset denne, men har per d.d. ikke klart å skaffe midler til dette arbeidet. Per i dag er kalenderen på sceneweb.no først og fremst å regne som en premierekalender. Teknisk funksjonaliteten for å lage en fullstendig kalender er imidlertid på plass, men det kreves midler til å registrere og/eller importere spillelister.

Evalueringen stiller seg også tvilende til om det er hensiktsmessig å videreføre målet om å dekke all profesjonell scenekunst. Dette fordi det ikke sammenfaller med økonomien i tiltaket.

Vi mener imidlertid at målsettingen om å dekke hele feltet, og å dekke det historiske og aktiviteten i dag skal videreføres. Uten disse perspektivene vil databasen ikke kunne gi et fullstendig bilde av kunstnerskap, ei heller av organisasjonenes mange forskjellige samarbeidsprosjekter.

Sceneweb vil fortsatt ha som formål å;
dokumentere, ordne, bevare og formidle
materiale om all profesjonell norsk scenekunst,
både feltets bransje i dag og dets historie.

PERLEPORTEN

Perleporten Teatergruppe var en kollektivt ledet gruppe som ble dannet av Birgit Christensen, Karl Hoff og Catrine Telle i Oslo mars 1975. Fra 1969 til 1972 var de elever ved Hartvig Nissen Skole i Oslo, hvor de tok artium på Dramalinjen, med Maja Lise Rønneberg Rygg som lærer i drama, norsk og teaterhistorie. Etter gymnaset skaffet de seg noe tilleggsutdannelse og arbeidserfaring innen teater i Norge og utlandet, for så å gjenforenes i Oslo i mars 1975 for å starte en egen teatergruppe – en drøm de tre hadde båret på siden de gikk ut fra Nissen i 1972.

Perleporten ble kjent for sitt venstreradikale politiske teater. Gruppa produserte 8 teaterforestillinger i løpet av de 9 årene de eksisterte (1975-1984), herav en barneforestilling (Se hva jeg tør). Den første produksjonen var Faren satt på første benk og moren satt på annen og Knoll og Tott på galleri og lo som bare faen fra 1975, den siste var Det siste skrik fra 1983.

Fotografi fra en av Perleporten Teatergruppes prøver på produksjonen Faren satt på første benk og moren satt på annen og Knoll og Tott på galleri og lo som bare faen (1975). Fotografiet er fra Henie Onstad Kunstsenter. På bildet: Catrine Telle, Karl Hoff, Birgit Christensen. Fotograf: ukjent.
Fotografi fra en av Perleporten Teatergruppes prøver på produksjonen «Faren satt på første benk og moren satt på annen og Knoll og Tott på galleri og lo som bare faen» (1975). Fotografiet er fra Henie Onstad Kunstsenter. På bildet: Catrine Telle, Karl Hoff, Birgit Christensen. Fotograf: ukjent. ©

I innlegget Omfavnelsen av en død opposisjonell, mars 1977, Dagbladet [Oslo] skriver Perleporten Teatergruppe blant annet følgende om deres bevegrunner for å arbeide med teater:

«[…] det er umulig for oss å godta den etablerte kulturen, og samtidig ta oss selv alvorlig.

Når vi jobber med teater er det en form for revolusjonær praksis, hvor vi kan sammenfatte samfunnet rundt oss og våre egne liv, for å forandre på begge deler.
[…]
Det går ikke an å velge om teatret skal bekrefte det bestående, eller forandre den virkelighet som omgir oss og tapper oss for livskraft.

Perleporten Teatergruppe ble startet ut fra en visjon om et annet og bedre samfunn; ut fra en opplevelse av at vi kan leve et annerledes liv. Det eneste kulturlivet vi kan ta alvorlig er den revolusjonære kulturen som arbeider for å få samfunnsvraket i graven, uten at vi selv følger samme vei. Denne revolusjonære aktiviteten omfatter både den ytre og indre den indre virkeligheten som møtes i våre liv. Ved å spille våre liv ut på en scene kan vi kartlegge de undertrykkelsesmekanismer som former oss. Det er dette vi vil med teater. Alt annet ser vi som konserverende og virkelighetsfjernt.»

Plakat fra produksjonen "Det siste skrik".
Plakat fra produksjonen «Det siste skrik».

 

I Perleporten Teatergruppe. Gruppas historie skriver Karl Hoff:

«Det siste skrik ble Perleportens siste produksjon. Vi spilte stykket i Bærum og Oslo. Oppsetningen viste seg å bli for stor og kostbar å få ut på turne. Etter ni års arbeid besluttet Birgit og Karl – og Anitta, å legge ned gruppen. Vi fant det uforsvarlig både rent menneskelig og kunstnerisk å fortsette arbeidet under de økonomiske og praktiske forhold vi var prisgitt. Årene i Perleporten hadde slitt på kreftene. Med dette siste, store løftet bak oss ble nedleggelsen av driften vedtatt.

Karl hadde arvet et kostymelager av en film- og teaterskredder i Stockholm, Sossa Krafft. Disse kostymene, samt det vi ellers hadde av kostymer og «ting» ble samlet på Trafo på Tøyen, hvor vi arrangerte et loppemarked, for å skaffe litt penger i kassa. Loppemarkedet var en god hjelp, og en vennlig, om enn en vemodig avslutning på en omfattende, krevende med givende epoke av livene våre.

Vi takker alle som på forskjellig vis bidro til at Perleporten Teatergruppes forestillinger ble til, formidlet og spilt. Alle vi samarbeidet med ga av seg selv og sin kreativitet og kunnskap, uforbeholdent og med stor entusiasme. Sammen skapte vi et lite teater, som verden aldri hadde sett maken til. Vi skapte et rom og et midlertidig hjem for tanker og ord, og en til tider utskjelt motvekt, til 1970 og 1980-årenes autoritære strømninger på venstresiden i norsk kulturliv. Også av denne grunn var vel ingen ting bedre, enn at det ble Cassandra som fikk det siste ordet – det siste skriket, fra Perleporten.

Perleporten takker […] alle dem som skapte og medvirket i og til våre oppsetninger.»

Kilde:

Perleporten Teatergruppes arkiv. Giver: Karl Hoff, 10.05.2009

Øverste bilde: Fotografi fra Perleporten Teatergruppes produksjon Det siste skrik(1983). På bildet: Anitta Suikkari (som Cassandra), Øivind Glosli (som Kapteinen), Birgit Christensen (som Hertuginnen). Foto: Ukjent. ©

Skuespiller Sofie Parelius

Sofie Marie Parelius (født i Bergen 18. september 1823, døde i Kristiania 18. september 1902) var en norsk skuespillerinne. I siste halvdel av 1800-tallet var hun en av de mest markante skuespillerne på Christiania Theater.

Portrettfotografi av den norske skuespillerinnen Sofie Marie Parelius (1823-1902). Foto: Severin Worm-Petersen KILDE: lokalhistoriewiki, lokalhistoriewiki.no, 04.03.2015, http://lokalhistoriewiki.no/index.php/Fil:Sofie_Parelius_foto.jpg
Portrettfotografi av den norske skuespillerinnen Sofie Marie Parelius (1823-1902). Foto: Severin Worm-Petersen.   KILDE: lokalhistoriewiki, lokalhistoriewiki.no, 04.03.2015, http://lokalhistoriewiki.no/index.php/Fil:Sofie_Parelius_foto.jpg

 

Sofie Parelius debuterte som skuespiller i 1852 ved Den norske dramatiske Skoles Theater. I 1855 gikk hun over til konkurrenten Christiania Theater hvor hennes første rolle var Ragnhild i teatrets oppsetning av Adam Oehlenschlägers skuespill Dronning Margrethe.

Parelius flyttet så til Bergen for å arbeide ved Det Norske Theater i perioden 1856-1860. Etter ett opphold i Paris dro hun tilbake til Kristiania og arbeidet resten av sin karriere hovedsakelig ved Christiania Theater. Bortsett fra årene 1870-1872, da hun var en del av utbrytergruppen av skuespillere fra Christiania Theater som spilte under Bjørnstjerne Bjørnsons ledelse på Kristiania Norske Theater i Møllergaten.

Christiania Theater ble nedlagt i 1899. Samme år åpnet Nationaltheatret og Parelius ble ansatt der.  Hun arbeidet i fire produksjoner på Nationaltheatret i perioden 1899–1900. 14. mai 1900 stod hun på scenen for siste gang. Hun døde to og et halvt år senere, på sin egen fødselsdag.

På Sceneweb kan du lese en lengre artikkel om Sofie Marie Parelius, skrevet av Thoralf Berg,professor emeritus ved Norges teknisk-naturvitenskapelige fakultet (NTNU). Gjengitt med tillatelse fra forfatteren.

ARKIVERT: Germania Tod in Berlin!

flyer_germania_baktruppen_omfu p18

Nå ligger alt arkivmaterialet Baktruppen hadde om forestillingen Germania Tod in Berlin inne i Scenewebdatabasen. Her finner dere: anmeldelser med tilgjengelige utdrag, fotografier, tekniske skisser, prosjektbeskrivelse, pressemeldinger og et utvalg avisnotiser. Det er et ærefullt oppdrag å få lov til å fordype seg ned i et kunsterskap som Baktruppens. Ikke bare er det veldig kunnskapsrikt – det er også svært underholdene. Vi har selvsagt lyst til å dele noen av høydepunktene med dere.

30. mai 1990 står det skrevet en ganske sarkastisk notis i Bergens Tidende. Skribenten skriver:   «At ingen blir profet i egen by, er selvfølgelig bare vrøvl. Bergen er godt nok bevis for det. Få byer i den vestlige sivilasjonen kan oppvise tilsvarende mange profeter fra egne rekker. Noe helt annet er det å bli profet i fremmed by, noe BAK-truppen fikk smertelig erfare i helgen. Etter entusiastiske heiarop fra familie og venner på Verftet natt til torsdag, dro byens stolte avant-garde trupp til Experimenta-festivalen i Frankfurt, der de spilte for fulle hus både lørdag og søndag. Begge dagene ble de møtt av en unison buing, men lot seg ikke knekke av det, og sto forestillingen fullt ut. Da de optimistisk gikk inn på scenen for å motta applausen, ble de møtt av en øredøvende stillhet. De som måtte tro at vi tar denne historien med bare for å være ondskapsfulle, tar feil. Vi gjør det bare for å minne festspill-publikummet om at obligatoriske bravo-rop og stående applaus ikke nødvendigvis er så kontinentalt som mange synes å tro»

Dagen etter stod denne notisen i samme avis: 

swdownload-38

APPLAUS!

 

BAKTRUPPEN – på innsiden av SCENEWEB

Baktruppen

Vi har startet arbeidet med å ferdigregistrere Baktruppens arkiv inn Scenewebdatabasen. Dette er et arbeid som vi har hatt mulighet til å starte på som følge av de gavene vi mottok fra et knippe teaterentusiaster i kronerullingsaksjonen vi startet før jul. Tusen takk for gavene – det er dere entusiaster som holder liv i den norske kulturarven.

Baktruppens arkiv er omfattende og inneholder et rikt materiale og vi valgte å starte med den produksjonen som regnes for å være Baktruppens internasjonale gjennombrudd, Germania Tod in Berlin fra 1989. Produksjonen var basert på Heiner Müllers dramatiske tekst av samme navn – og produksjonen ble vist på viktige festivaler og arenaer i Europa: Odense, Amsterdam, Frankfurt, Helsinki, Zürich, Brüssel, Berlin. Produksjonen hadde sin urpremiere på Henie Onstad Kunstsenter i anledning utstillingen Fotografi – 150 år 15. april 1989. Nå ligger alle anmeldelsene om produksjonen som Baktruppen hadde i sitt arkiv inne i Scenewebdatabasen. Disse anmeldelsene er ikke tilgjengelige for offentligheten på grunn av skribentens rettigheter, men er det noen som er interessert å lese anmeldelsene i sin helhet kan man ta kontakt med redaksjon@sceneweb.no og avtale et besøk på vårt kontor. Her har vi en gjestemaskin som gir deg tilgang til innsiden av Sceneweb.

Vi ønsker å dele noen utdrag fra anmeldelsene med dere. Noen er begeistret – andre ikke så begeistret. Germania Tod in Berlin var en produksjon som berørte:

Heikki Eteläpää, Heiner Müller er forsvunnet i Kateterteater06.september 1990, Uusi Suomi (Finland): «Dette må være avantgarde, som prøver å komme ut av teatervanemessighet og kanskje samtidig prøver å finne noe nytt. Men uanstrengt, flat, amatøraktig – altså svært deprimerende»

Rolf Dorset, Tidsåndens nye klæder, ukjent utgiver og publiseringsdato (Danmark): «Lidt lysbilleder, lidt provokation, lidt saxofon, fastfrosne tableauer, lidt ironi, lidt spleen der munder ud i budskabet om, at verden hører opportunisterne til, nogle abstrakte handlinger udført med den selvhøytidelighed som er genrens mest nærligende faldgrubbe»

Jukka Kajava, Da hora ble jomfru, 06.09 1990, Helsingin Sanomat (Finland): «Publikum utfordres til dialog, ikke til å snakke, men til å tenke videre. Til å tenke seg kuler plasser på en vekt og avskåret hår, – man assosierer til krigens følger, tvangslogikk, en falsk tidsforståelse og total moralsk destruksjon»

Ingvild Horn, Ironisk om historien14.09.1990, Bergensavisen (BA): «Ved å bruke bilder, musikk og brokker av tekst som usammenhengende fragmenter ga BAK-truppen uttrykk for en forståelse av tilværelsen, samfunnet og historien som noe svært sammensatt, komplisert og konfliktfylt. Formen var så avgjort med på å gi innholdet. En kritikk av vår tradisjonelle, forenklede helhetsforståelse av virkeligheten – historien og samtiden»

Janne Kjellberg, Tekstcollage, 19.04.1989, Klassekampen:  «I Germania Tod in Berlin» som den ble vist på Høvikodden savnes den konkrete historiske og kulturelle bakgrunnen for uttrykket som er sprengstoffet hos Heiner Müller. Som en første presentasjon av Müller er forestillingen likevel dristig»

Janne Aass, Øst-tysk teater – også i Bergen, 15.09,1989, Klassekampen: «Det er snakk om generalstreik, revolusjon, fengsel, sjokkeffekter, generelt gruoppvekkende dystre situasjoner moderne teater ofte svømmer over i og som kan medføre av publikum stenger av. BAK-truppen derimot har noe fandenivoldskt humorøst ved seg og mestrer det».

Adrian Müller, Norsk anti-skuespill, ukjent utgiver og publikasjonsdato: «Det som hos Müller fremdeles minner om diskursive sammenhenger, oppløses i enkeltpartikler. Det jobbes med bildeprojeksjoner, musikk (Bach og Grieg, fremmedgjort) og elektronisk forsterket – feiret – støy. Denne optisk og akustisk berikete tekstdemonstrasjon ender med setningen «opportunism grows»»

Forfatter med initialene FDC, To gonger norsk teater i Bruzzle 9021.september 1990, Gazet van Antwerpen: «Det opprinnelege stykket er sterkt nedkorta og har vorte omforma til ein visuell dramaturgi med lite tekst (hovudsakleg på engelsk), til eit fascinerande lyd- og lysspel med blinkande lamper som om det gjaldt å stoppe tida. Absurde bilete blir like absurd kommentert, heilt til ein blind skodespelar til og med let hovudet sitt projisere med eit baloptikon. Med stundom noko forstyrrande avbrot blir til ulike tider forskjellige tekstar fortalde, avbrotne av en saksofon eller av Bach med etterklangar av ein elg».

Foto:

Fotografi av Baktruppen i Berlin (1989) i forbindelse med produksjon Germania Tod in Berlin (1989). På bildet: (fra høyre) Worm Winther, Tone Avenstroup, Øyvind Berg, Jørgen Knudsen, Eirik Balke, Hans Petter Dahl, Trine Falch.

Kilde: Baktruppens arkiv. Giver: Baktruppen. 04.03.2011

SCENOGRAF EINAR DAHL

Einar Dahl, født 12.01.1951 i Oslo, er en norsk scenograf. Dahl arbeidet på Nationaltheatret som teatermaler i to år før han studerte maleri ved Statens Håndverk- og Kunstindustriskole i Oslo. Etter to år som frilanser dro han til Kunstakademiet i Krakow (Polen) med statlig utvekslingsstipend for å studere ved scenografiavdelingen på Kunstakademiet. For så å returnere til Oslo som frilanser og senere som fast ansatt scenograf på Riksteatret i 19 år (1976 -1995). Siden 1995 har Dahl arbeidet som frilansscenograf og regissør.

  ED 3

 

Einar Dahl vokste opp på Eiksmarka som 3. generasjon Osloborger. Fra han var 5 år ble Dahl tatt med på teater av foreldrene sine, han så alt som var av barneteater på Osloscenene, og senere også alt av voksenproduksjoner. Han har også reist mye internasjonalt og sett teater som har inspirert ham i eget arbeid. Dahls praktiske teatererfaring startet i forbindelse med skoleproduksjoner på Steinerskolen.

Historie var Dahls favorittfag på skolen, han interesserte seg spesielt for stilhistorie. Da han gikk i 6. klasse fikk moren arbeid i administrasjonen på Edderkoppen Teater. Gjennom å vanke på teatret fikk Dahl et innblikk i hvordan man arbeidet med stil. Det var i den forbindelse han fikk øynene opp for scenografifaget.

På Eikeli Høyere skole fikk Dahl sin første praktiske erfaring med scenografiarbeid. Gjennom en skoleforestilling hvor han var scenografiassistent, og senere hvor han var scenograf sammen men John Kristian Alsaker (som senere også ble scenograf). Einar Dahl var faglig sterk men kjedet seg på realskolen. Han ønsket å arbeide på et teater. Dahl sluttet derfor på Eikeli – han tok aldri artium.

Året var 1967; Einar Dahl hadde sluttet på Eikeli Høyere skole, vært på sommerskole i England og var nå fast bestemt på å komme seg inn i norsk teater. Edderkoppen hadde gått konkurs, så moren arbeidet ikke der lenger, så der hadde han ingen kontakter. Da fikk han vite at bestevennens far hadde vært ungdomsvenn med den nye teatersjefen på Nationaltheatret, Arild Brinchmann. I en alder av 16 år troppet Dahl selv opp på teatret for å spørre om jobb. Brinchmann sendte han videre til Per Schwab som var sjefscenograf på den tiden. Til Dahls hell var en av medarbeiderne på Malersalen blitt sykmeldt samme dag og han fikk steppe inn.

ed 1

Einar Dahl ble på Nationaltheatret i to år, 1967-1969. I begynnelsen var arbeidsoppgavene å rydde og vaske. På den tiden var rollene i teatret ikke knyttet like strengt til profesjoner som i dag. Så etter en tid fikk han mer ansvar; male scenografi, tolke scenografens skisser for snekkerne, og ble til slutt scenografiassistent.

Denne tiden var en brytningstid for Nationaltheatret. Tre generasjoner scenografer med ulike tilnærminger arbeidet sammen. Christian Stenersen (som hadde vært der siden 30-årene), Per Schwab, og Guy Krohg som representerte den nye generasjonen. Dahl lærte av alle, men spesielt Guy Krohg ble en viktig person for hans karriere. Krohg var inkluderende og støttende, han lærte Dahl alt han kunne om teater og med tiden gjennomførte de flere samarbeid: bl.a. Den likesæle og MenneskerøystaDet Norske Teatret i 1974.

Etter to år på Nationaltheatret kom Dahl inn på malerlinjen på Statens Håndverk- og Kunstindustriskole. Han arbeidet deretter som frilanser sammen med Guy Krohg. Hans første selvstendige scenografiarbeid var med Scene 7 i 1974 Skinken Nøff og Grynta som ikke ville bli julebord.

Etter anbefalinger fra Guy Krohg og Kirsten Sørlie fikk Einar Dahl, i 1974, statsstipend for å studere scenografi på Kunstakademiet i Krakow. Studentutveksling til Øst-Europa var vanlig på den tiden. Spesielt mellom Norge og Polen, og Norge og Tsjekkoslovakia. Året i Krakow ga Dahl mange nye impulser om scenografi og teater. I Polen var scenografi en mer integrert del av en teaterproduksjon enn i Norge.

Spesielt Konrad Swinarski ble viktig for Dahl dette året. Swinarski var en av Brechts siste elever og på midten av 70-tallet var han en av Polens største regissører. I ett år arbeidet Dahl sammen med Swinarski på Woyzeck. Swinarski var ikke redd for å ta opp vanskelige temaer, han var heller ikke opptatt av skjønnhet (slik mange scenografer var på den tiden), også hans metode om alltid å tenke motsatt av det man først tenker skapte mange interessante uttrykk som Dahl lot seg inspirere av. Swinarski mente Dahl burde bli regissør, men Dahl valgte å følge karrieren som scenograf. Først 20 år senere gjennomførte Dahl sin første regijobb.

Da Einar Dahl kom tilbake fra Polen begynte han å arbeide frilans. Hans første produksjon var Tribadernas natt i 1976 på Det Norske Teatret, deretter fulgte tre produksjoner til på Det Norske Teatret. Svein Erik Brodal var teatersjef og hans kone, Gudrun Waadeland var teatersjef på Riksteatret. Waadeland så hva Dahl gjorde på Det Norske Teatret og engasjerte han som scenograf for Hærmennene på Helgeland i 1976. I løpet av produksjonsperioden ble han tilbudt fast ansettelse som scenograf. På den tiden var det vanlig med mange fast ansatte kunstnere ved teatrene. Man ønsket å jobbe sammen som et ensemble over tid.

ED 2

I løpet av årene på Riksteatret hadde teatret to teatersjefer; Gudrun Waadeland (1975-1987) og Anne Gullestad (1988-1994). Dette ble to viktige personer i Dahls karriere. Teatersjefene hadde to veldig forskjellige tilnærminger til arbeidet: Waadeland videreførte den gamle folkeopplysningstanken fra 50-årene. På repertoaret hadde hun alltid gamle klassikere, gjerne norske klassikere og barneteater. Gullestad derimot var mer utadrettet og tok inn impulser fra publikum rundt om i landet. Hennes repertoar bar også preg av mange coproduksjoner med for eksempel Toten Teater og Hordaland Teater. Dahl samarbeidet med mange svært ulike sceneinstruktører i løpet av tiden på Riksteatret, bl.a. Gunnar Olram, Pål Skjønberg, Barthold Halle, Kirsten Sørlie, Jan  Bull, Stein Winge, Pål Løkkeberg, Thea Stabell og Trond Lie.

Einar Dahl ble på Riksteatret i 19 år (1976-95). I 1994, da teatret fikk en ny teatersjef som ikke ønsket å ha så mange kunstnere fast ansatt, sluttet Dahl. Siden da har han arbeidet som frilanser.

ED 4

 

Tidlig i sin karriere leste Dahl tre bøker som inspirerte og formet hans teatersyn. Det var bøker av Meyerhold, Piscator og Grotowski. Den dag i dag er dette tilnærminger til teatret som inspirerer ham i hans arbeide. Spesielt ser vi dette i hans eksperimentering med teaterrommet. I perioden på Riksteatret kunne han ikke arbeide i den retningen da scenografiene måtte kunne fungere på de ulike scenene på turné. Da Dahl sluttet på Riksteatret søkte han denne måten å arbeide med rommet på. Og hans første egenproduksjon Dager kan vokse fra 1995, kunne vi se dette folde seg ut.

Einar Dahls regikarriere startet med døveteaterversjonen av Mirandolinas Versthus på Riksteatret i 1988. Denne produksjonen gjestet Barcelona, Amsterdam og Washington, så det ble en god start på regikarrieren. Senere regisserte han for frie teatergrupper, Oslo Døveteater, Teater Manu og hadde flere egenproduksjoner. Dahl arbeider konseptuelt som regissør og har ofte også scenografien.

 

Fotografier:

1: Regissør Gunnar Olram og scenograf Einar Dahl. Bildet er fra forestillingsprogrammet til Kollisjonen (1979) ved Riksteatret. Foto: Frits Solvang.

2: Einar Dahl på malersalen på Nationaltheatret, 1969. Scenografi fra musikalen Din egen vri. Foto: ukjent

3: Einar Dahls scenografi  til Thea Stabells iscenesettelse av Jorden rundt på 80 dager på Riksteatret i 1978. Foto: Frits Solvang

4: Einar Dahls scenografi til barneforestillingen Balladen om Robin Hood og Richard Løvehjerte på Riksteatret i 1982. Foto: Frits Solvang

 

 

VIDEREFØRING AV SAMARBEIDET MED NASJONALBIBLIOTEKET

9. desember ble representanter fra Nasjonalbiblioteket og Sceneweb enige om å videreføre samarbeidet vi startet opp i 2013.

I grove trekk er vi to parter med forskjellige styrker som vi, gjennom dette samarbeidet, ønsker å utnytte til alles beste:  Nasjonalbiblioteket har lokaler og utstyr for digitalisering og bevaring av fysisk materiale. Sceneweb har god kontakt med scenekunstbransjen og en objektbasert database hvor digitalt materiale kan settes i sammenheng med produksjoner, kunstnere, organisasjoner o.l. 

Vi vil nå samle inn, bevare, digitalisere og tilgjengeliggjøre plakater og programmer fra alle institusjoner (private og offentlige) og frie grupper som vi har oversikt over. Til sammen og til slutt vil dette føre til at vi har en stor kulturell skatt samlet fysisk i magasinet hos Nasjonalbiblioteket og digitalt i Scenewebdatabasen. At alt tilgjengeliggjøres på internett gjør skatten enda større for publikum og andre brukere av arkiv- og informasjonsmateriale om profesjonell  scenekunst i Norge.

Møte med likesinnede fagfolk
I møte med de ansvarlige for teatersamlingen og digitaliseringsavdelingene på Nasjonalbiblioteket har vi møtt entusiasme for både scenekunstmaterialet og arbeidet vi gjør med Sceneweb.

Det er sjelden vi møter fagfolk med en forkjærlighet for bevarings-, arkiv- og digitaliseringsarbeid. Så dette samarbeidet har vært kjærkomment. Det er også særs betryggende at det fysiske materialet tas godt vare på og at digitaliseringen gjennomføres på en profesjonell måte.

trost i taklampa 1952

 

Pilot i 2013
Da vi startet opp arbeidet med Sceneweb vinteren 2008 tok vi raskt kontakt med Nasjonalbiblioteket. Vi tenkte at dette var den mest naturlige samarbeidspartneren for dette digitaliserings- og arkivprosjektet. Vi ble møtt med positivitet og holdt jevnlig kontakt i årene som fulgte. Vinteren 2013 ble avgjørelsen om å starte et samarbeid tatt.

Samarbeidet ble startet opp i form av en pilot. 12 institusjoner og 13 frie grupper ble kontaktet angående innlevering, digitalisering og tilgjengeliggjøring av deres programmer og plakater.

Innleveringen skulle skje på grunnlag av loven om pliktavlevering (se under). Nasjonalbiblioteket skulle digitalisere materiale, dele den digitale filen med Sceneweb, og vi ønsket begge å publisere det digitaliserte materialet på henholdsvis nb.no og sceneweb.no. De institusjonene og gruppene som ønsket å være med på dette arbeidet inngikk videre en samtykkeerklæring med oss og Nasjonalbiblioteket.

Tilnærmet alle inngikk samtykkeerklæring. Det er vi veldig takknemlige for. Vi er nå godt igang med å gjennomføre dette viktige bevarings- og tilgjengeliggjøringsarbeidet. Og i 2015 går vi som nevnt bredere ut til resten av scenekunstNorge.

rd40p1

 

Pliktavlevering
I Norge har vi en lov som heter «Lov om avleveringsplikt for allment tilgjengelige dokumenter». På folkemunne kaller vi denne loven «Pliktavleveringsloven». Formålet med denne loven er å trygge avleveringen av dokumenter med allment tilgjengelig informasjon til nasjonale samlinger, slik at disse vitnemålene om norsk kultur og samfunnsliv blir bevart og gjort tilgjengelige som kildemateriale for forskning og dokumentasjon. Denne loven er nøytral med tanke på format og medium. Det vil si at loven gjelder ikke bare for bøker og tidsskrifter, men også for film, lyd, kringkasting, digitale dokumenter osv.

Allerede i 1697 fikk Norge den første loven om pliktavlevering. Loven vi har i dag trådte i kraft 1. juli 1990. I 2005 begynte Nasjonalbiblioteket også innhøsting av nettsider med det norske domenet «.no». Det betyr at de bevarer nettsidene slik de var ved ett gitt tidspunkt. I mars 2014 satte de igang jevnlig innhøsting av nettsider knyttet til Scenekunstbransjen.

 

 

————

Bilder:

Øverst: Universitetsbiblioteket 1930-årene, Oslo (i dag Nasjonalbiblioteket). Kilde: Wikimedia 

I midten: Forsiden på programmet til urfremførelsen på Trost i Taklampa på Det Norske Teatret i 1952. Kilde: Nasjonalbiblioteket, levert 04.12.2014.

Nederst: Forside på programmet til Almmiriika av Beaivváš Sámi Našunálateáhter i 2013. Kilde: Nasjonalbiblioteket, levert 08.07.2014.